feb 252011
 

Og hvorfor i alle dager hadde jeg ikke sett denne tidligere?

Det merkelige er at jeg på forhånd trodde jeg visste noenlunde hvordan denne var, jeg hadde fått det inntrykket at det stort sett skulle foregå inne i en butikk, og at alle røyket og pratet hele tiden. Det stemte jo bare delvis.

Riktignok danner tobakksforretningen til Auggie Wren (Keitel) et slags utgangspunkt for det som skjer, men det er nok riktigere å si at det hele dreier som om mennesker enn et sted. Skjønt, selvsagt er det Brooklyn som er stedet, kanskje også mye at det har en egen rolle i filmen. Så, hva handler den om? Gode William Hurt er sentral som den tilbaketrukne forfatteren… oh, crap. Noen handlingsbeskrivelse er håpløst her. Men det betyr ikke at historien(e) er usammenhengende. De ulike handlingsforløpene griper inn i hverandre på en elegent og humoristisk måte og gir perfekt.

Jeg likte denne filmen fryktelig godt.

Samme år (neppe en oppfølger, men en slags del to) kom også Blue in the Face fra samme regissør og skuespillere. Egentlig minner denne meg litt om at det er «ideer vi ikke fikk plass til, men her er de likefullt». Dette er en film bestående av enkeltscener, og står i vesentlig mindre grad på egne ben. Likevel er deler av den svært sjarmerende. Lou Reed forteller litt om Brooklyn og annet han har på hjertet. Jim Jarmusch slenger innom, tar sin siste sigarett, forteller noen historier og er alltid underholdende. John Lurie med sitt lille band likeså. Madonna overleverer et syngetelegram til Auggie, og i det hele tatt. Et hyggelig supplement til Smoke!

Sorry, the comment form is closed at this time.