feb 222011
 

Når man ser Jackie Brown (1997) så er det spesielt én melodi man legger merke til, og det er «Across 110th Street», skrevet av Bobby Womack til denne filmen. Across 110th Street (1972) er tradisjonelt regnet som en blaxploitation-film, og i sin homage til subgenren var det nok veldig naturlig for Tarantino å la Pam Grier nynne med til denne sangen. For øvrig danner gaten 110th Str. den antatte grensen for bydelen Harlem. I filmen raner to fargede mafiaen, og stikker av med en haug med penger. I farten dreper de både gjengmedlemmer og politifolk og blir dermed New Yorks Most Wanted. I subplotet må den rasistiske og korrupte politikapteinen (Anthony Quinn) overlate roret i etterforskningen til den fargede løytnanten (Yaphet Kotto). Filmen er ganske så spennende og intens samt oppsiktsvekkende rå og brutal. I det minste for meg, som ikke har stor erfaring med disse filmene. Anbefalt!

Hell up in Harlem (1973) fremstår som noe av en skuffelse, for å si det forsiktig, etter gode Across 110th Street. Vi snakker her om en oppfølger til filmen Black Caesar, som i sin tur er en remake av Little Caesar (1931). Det er mulig at jeg med den første som ballast hadde fått noe mer utav denne, fordi den fremstår i allefall som svært usammenhengende. Ingen tvil om at den har stil så det holder, men dette veier på langt nær opp for alle svakhetene. Skuespillet er også omtrent så teatralsk man kan frykte, og plott og karakterer såpass virkelighetsfjerne at det beste man kan gjøre er å le av det hele. Hvilket jeg også gjorde, og dermed ikke følte at det var helt bortkastet.
La meg forresten skyte inn – det er underlig at det ikke er mer snakk om at på 70-tallet manglet faktisk den vestlige verden genet for fargesans og evnen til å matche klær til hverandre. Over et tiår var dette magisk frarøvet oss.

Og verre ble det. The Black Godfather (1974) har en rating på 3,6 på IMDb. I begynnelsen var det ingenting spesielt som forsvarte denne lave scoren, skuespillet virket relativt troverdig og effektene naturtro. Effektene riktignok her begrenset til en skuddveksling og litt blod, men dòg.
Men, jo, skal tro om ikke mine felles tittebrødre var inne på noe likevel. Fordi det viser seg etter hvert at denne filmen fullstendig mangler fremdrift og noe som i det hele tatt kan minne om et fengslende plot. Jeg tror de må ha hatt et svært begrenset budsjett. Fordi det kan tyde på at de kun hadde råd til å ha to skuespillere på jobb om gangen. Det disse ofte gjorde var å snakke i telefonen. Neste dag, dette er fortsatt min gjetning, var kanskje samtalepartneren på jobb og den siden av telefonsamtalen ble spilt inn. Det er nemlig uhyre lite som foregår utenfor de lukkede rom. Dialogforfatter har til gjengjeld hatt det travelt, fordi det snakkes om ditt og datt nesten uavbrutt.

Min lille oppdagelsesreise innen genren Blaxploitation har tilfeldig vist meg at det finnes gull også her. Forklaringen på gullets verdi er pr definisjon at det er i mindretall i forhold til de fleste andre grunnstoffer. Sjansen for også å støte borti gråstein tipper jeg dermed er tilstede i fullt monn.

  2 Responses to “Soul Cinema”

Comments (2)
  1. Liker sjangeren veldig godt, og 110th Street er en av favorittfilmene mine, den har vært på reservebenken i Katakombene helt siden første året. Har sett de andre to også, og er enig i karakteristikkene dine

    Den saftige parodien Black Dynamite anbefales på det varmeste for alle som har sett mer enn to av disse filmene.

    • Hyggelig. Posten gjorde seg jo godt borte på fusblogg.com også, for hva den er verdt. Tar tid å skrive seg varm igjen merker jeg, er noen år siden jeg har skrevet noe annet enn forumkommentarer.
      Black Dynamite har jeg fått anbefalt også av vår felles bekjente sharkbait, men som du påpeker kan jeg jo ha tjent på å ha utsatt den.

Sorry, the comment form is closed at this time.