mar 172011
 

Denne filmen, selv om den i hovedtrekk fokuserer på nøyaktig samme tema som The King of Kings, velger seg en helt annen innfallsvinkel til historien.

Scorsese fokuserer i langt større grad på personen Jesus og hans sjelelige kvaler. Hvem er han, hvordan skal han kjempe, hvordan skal han forkynne sitt budskap? Han er usikker, han rives mellom krefter som vil ha åpen, væpnet motstand, og det motsatte som er ikke-vold og forkynnelse. Her er det ingen evangelietolkninger.

Judas (Harvey Keitel) fremstilles også fullstendig annerledes. Han er en kriger, en geriljasoldat mot den romerske styremakten. Han er ærlig, åpen, enkel og ikke den sleske profitøren vi presenteres for i bibelhistorien. Han presenteres først for oss som en leiemorder som har som oppdrag å drepe Jesus. Jesus’ jobb er å snekre kors til bruk i korsfestelsene som pågår en masse, og blir dermed oppfattet som en kollaboratør hos motstandsbevegelsen. Judas forsøker deretter i stedet å overtale Jesus til å bli med på laget. Men de er uenige om metodene.

Filmen er innom en del av de samme kjente begivenhetene som i DeMilles epos. Jesus helbreder f. eks. en blind i begge filmene. Men det er morsomt å observere at Bryllupet i Kanaan, der Jesus gjorde vin til vann er tatt med i denne, men ikke i filmen fra 1927. Her er det fest og spas.

Jeg likte denne svært godt. Spesielt har jeg tenkt mye på Jesus’ siste fristelse som kommer mens han henger på korset. Historien tok en flott vending der.

Jeg planlegger også å komme tilbake til flere filmer om temaet, feks The Passion of the Christ (Gibson, 2004), The Gospel According to St. Matthew (Pasolini, 1964) og hvorfor ikke Monty Python’s The Life of Brian? Følg med, følg med.