Kategorier
Anmeldelser

The Passion of the Christ (2004)

Mel Gibson går rett på sak. Dette er det siste døgnet i Jesus’ liv. Når filmen begynner er vi i Getsemanes hage, der Jesus søker støtte hos Gud i den fortvilte situasjonen han er i.

Gibson skal ha dét, filmen er annerledes enn andre filmer om Jesus. Blant annet fordi tidsrammen er mye kortere. Det er vanskelig å nullstille seg helt i forhold til denne historien, men jeg skulle tro at hvis noen som var fullstendig ukjent med fortellingen om Jesus skulle se denne, så ville de ikke skjønne hvilken person han var. Vi får ikke se de vanlige undrene utført. Det er noen flashbacks til episoder tidligere i livet, men de utdyper ikke legenden Jesus, knapt nok mennesket.

På den annen side kan jeg ikke la være å tenke at dette er en unødvendig fremstilling av Jesus’ siste timer. Fordi – vi presenteres egentlig ikke for noe som helst nytt her. Dette er ingen ny bibeltolkning. Gibson har sagt at han stort sett følger evangeliene. Noen få friheter har han tatt seg, som da Jesus møter sin mor Maria mens han bærer korset oppover Golgata. Ellers er filmen tro mot skriften. Det som er kjernen i filmen er å vise ufattelig mye mer vold og tortur enn det vi har sett i andre adapsjoner. Faktisk mer vold og tortur enn det man kan se i en gjennomsnittlig ny-horrorfilm som Saw eller Hostel. Og jeg ser ikke poenget med dette i det hele tatt. Det hele er så voldsomt at man kanskje blir nummen. Selv merket jeg at jeg ble lei, jeg ville at det skulle være over, men ikke på en «medlidende med Jesus»-måte, men på en «jeg skjønte poenget for 35 piskeslag siden»-måte. Når til og med lydmiksen forteller oss at blodet drypper eller at kjøttstykker løsner blir det overtydelig.

James Caviezel er glimrende i hovedrollen, men har egentlig svært lite å spille på. Men det samme gjelder i enda større grad for de andre skuespillerne. Jødene er bare udyr, Jesus’ nærmeste er bare triste. Det er faktisk kun en eneste som har en viss form for dualitet i sin tolkning, og det er Hristo Shopov som spiller romeren Pontius Pilatus. Er dette Gibsons håndsrekning til katolisismen?

Det er videre et dristig trekk å bruke arameisk og latin som språkene i filmen. Gibson fortalte at dette var gjort for å få fokus over på det visuelle i historien. Kanskje møtte han seg med dette i døren, da paradokset jo er at det vestlige publikummet ville måtte fokusere på undertekstene. Han så nok dette også selv, faktisk forteller han at undertekstene lenge var vurdert som unødvendige. Regien, bildene og skuespillernes uttrykk skulle fortelle nok. Greit, men vi kunne trengt noen andre bilder også.