mai 252011
 

G.W. Pabst var nazist. Sannsynligvis. I alle fall samarbeidet han med det tyske rike og propagandaminister Goebbels under andre verdenskrig, og lagde i den forbindelse et par filmer. Det er for øvrig interessant at disse ikke er nevnt på IMDb. Opptil flere poeng gjøres det av Pabsts karriere i Quentin Tarantinos Inglourious Basterds også, bl. a. er hans film Pitz Palu sentral i en scene. Det virker muligens litt respektløst å innlede på denne måten, fordi flere av filmene han lagde før andre verdenskrig regnes som noe av det beste innen tysk film.

Louise Brooks var pen. Udiskutabelt. Hun på sin side samarbeidet med Pabst i kanskje hans største mesterverk, Die Büchse der Pandora (1929). Det ble også hennes mest kjente film. Amerikanerinne som hun var, hadde hun allerede prøvd seg i Hollywood med ganske bra hell. På mange måter var hun en trendsetter med sin spesielle Bob-frisyre. Hun ble imidlertid aldri spesielt populær blant sosieteten og sine egne kollegaer. Noe var nok basert på misunnelse, men Louise Brooks hadde også en del åpenhjertige uttalelser om kvinners seksualitet, som muligens falt enkelte tungt for brystet.

I filmen møter vi henne som Lulu, en kvinne som tvinner de fleste menn rundt lillefingeren. I kjølvannet av dette skaper hun tragedie etter tragedie. Hardest rammet blir nok Dr. Schön og hans sønn Alwa, som begge to lar seg forlokke og forlede. Det hele ender faktisk med at Lulu, uforskyldt, bli anklaget for drap og stilt for retten. Det er under rettssaken at aktor trekker parallellen mellom Lulu og mytologiens Pandora. Pandora var vakker og forførende, men hun var også i besittelse av en eske som inneholdt all verdens ondskap. Det er dog nokså enkelt å se på aktor at han selv kunne tenkt seg et dypdykk i Lulus eske. Under rettsaken klarer imidlertid Lulu å rømme, godt hjulpet av noen tidligere beilere, og det bærer til London. Hennes plager er likevel slett ikke over, for i Londons gater herjer Jack the Ripper.

Nok en gang er jeg imponert over DVD-en fra Criterion, det er ganske utrolig at dette er en film som er over 80 år gammel. Det er også mye fint ekstramateriale å fordype seg i, i tillegg til hele fire forskjellige musikalske lydspor er det to ganske så interessante intervjuer med Louise Brooks og Michael Pabst, G.W. Pabsts sønn.

Sorry, the comment form is closed at this time.