mai 052011
 

Jeg går nok generelt altfor lite på kino. Litt rart kanskje, siden jeg driver en filmblogg, men mye av det som lanseres for tiden finner jeg på papiret uhyre lite interessant. Like fullt har jeg noen guilty pleasures, og Fast&Furious-franchisen er en av disse. Jeg eier ingen av de tidligere installasjonene på DVD, men vil ikke for alt i verden gå glipp av dem på kino. På det brede lerret, med salen fylt av rånere er dette perfekt underholdning. Det er faktisk overraskende at film nr fem i en ti år gammel serie er såpass bra.

Vin Diesel og Paul Walker er altså tilbake med en femte film, nøyaktig der det hele sluttet i Fast & Furious (2009). Relativt tidlig i Fast and Furious Five er det noen biler som skal stjeles fra et tog, selvsagt i fart. Her koker det over av både testosteron og adrenalin. Det er vanskelig å tro, men det blir ganske snart enda mer av nevnte kjemikalier når Special Agent Johnson melder seg på i jakten på våre venner. The Rock sørger for mer enn dobling av tykke tyrenakker samt flexing av alle -cepser som finnes. Og kanskje et par til. Men de bulende menn i de nye bilene har, selv om det er trangt om plassen, også rom for følelser. Familien er for det første i ferd må å forøkes, og for det andre så snakkes det varmt for farsrollen. Jeg humret kanskje vel så mye av en del av disse svulstige tiradene enn jeg gjorde under den råeste biljakten.


Filmen kunne nok tjent på en enda strammere regi i enkelte deler. Det brukes ganske mye tid på å drille inn en scene der det skal kjøres raskt for å unngå noen overvåkingskameraer. I denne sammenhengen blir det også stjålet noen helt spesielle biler. Ingenting av dette får til slutt noen som helst betydning for utkommet som sådan, men er tatt med for å få vist mer bilkjøring. Toretto’s Seven (eller er det Eight) har klare roller de også, men det er bl. a. i slike scener filmen skiller seg fra mer intelligente heist-filmer som Ocean’s Eleven. I de aller mest vellykkede actionfilmene er det også viktig at vi har en veldig ond og utspekulert skurk. Dessverre er rikingen Reyes bare en pappfigur, jeg vil beskrive ham som sleip og ikke spesielt ubehagelig i det hele tatt. Videre er slutten i overkant pompøs der den skal oppsummere hver enkelts gjøren og laden.

Kommer det enda en oppfølger? Selvsagt gjør det dét. Med The Rocks exit i denne filmen, samt alle pengene filmen spilte inn åpningshelgen i USA, så er jeg nokså sikker på at våre venner igjen ruller inn på en kino nær deg i løpet av et par års tid.

 

Sorry, the comment form is closed at this time.