Kategorier
Blu-ray

Criteriontitler for september


En relativt uinteressant måned for min del, muligens med unntak av Victor Sjöströms Körkarlen (1921). Jeg har ikke noe forhold til Chabrol eller Altman på sitt mest obskure, heller har jeg intet behov for å gjenkjøpe Mitt liv som hund.

Kategorier
Anmeldelser

Hugos Tivoli

Jeg kjenner at det er litt urettferdig både overfor Hugos Tivoli og Carnival of Souls å knytte disse sammen i tittelen på denne posten. Fornøyelsesparken i filmen svarer vel snarere til noe ala Tusenfryd eller Hunderfossen Familiepark på våre hjemlige breddegrader. Samtidig tror jeg man skal se med veldig skjevt blikk for å få sistnevnte etablissementer til å bli en brøkdel så creepy som kulissene i filmen, så der syns jeg omreisende kjeledresskledte svensker gjør en betydelig bedre jobb. Men mer om tivoliet senere.

Filmen starter med bilkjøring, noe som ofte er en god ting. Det går imidlertid veldig galt for noen av de involverte da en bil blir presset utfor en bro og havner i elven. Flere timers omfattende søk i den grumsete og brede elven gir ingen resultater, før en av passasjerene uventet krabber i land på elvebredden. Mary Henry (Candace Hilligoss i hennes debut) er tilsynelatende i overraskende god form.
Minnene etter ulykken er imidlertid for plagsomme, og hun drar fra byen for å arbeide som organist i en kirke. Allerede på veien dit utsettes hun for uforklarlige opplevelser som virker å være knyttet til en nedlagt fornøyelsespark i området. Observante seere har på dette tidspunktet for lengst en mistanke om at Mary Henry ikke er helt i vater lengre. Spørsmålet er hva det er som er galt.


Carnival of Souls fikk en trang fødsel og en hard oppvekst før den oppnådde den status den har i dag. Regissør Herk Harvey fikk idéen til filmen etter å ha kjørt forbi den gedigne (og da nedlagte) Saltair Amusement Park utenfor Salt Lake City i Utah. Han ble fascinert av det gedigne og dekadente byggverket og tok nokså umiddelbart kontakt med manusforfatter John Clifford. Følgende oppdrag ble gitt: Skriv meg et manus, hvordan og om hva bestemmer du selv, men det bør ende opp med at døde mennesker danser i ballsalen på Saltair. Med manuset på plass, og det mikroskopiske budsjettet på 12 000 dollar, ble filmingen unnagjort på to-tre uker.

Det gikk ikke bra på kinoene. Filmen ble lansert som en double feature sammen med The Devil’s Messenger, og det typiske horrorpublikummet forsto ikke filmen i det hele tatt. Faktisk ble ikke filmen anerkjent som det den er, en psykologisk thriller i flere dimensjoner, før den fikk en velfortjent relansering i 1989. Nå fremstår den som ganske så unik på flere områder. Kulissene er en egen dimensjon i filmen og har kunstnerisk verdi i seg selv, Harvey og hans gjeng fikk nesten gratis tilgang til området og kunne boltre seg fritt. Med dette dokumenterte de også dette unike byggverket for ettertiden.

Criterion gjorde en kjempejobb med denne utgivelsen. Over to disker presenteres både kinoversjonen og regissørens forlengede versjon. I tillegg mengder med ekstramateriale, som; hele 45 minutter med scener som ikke ble med i filmen, intervjuer med regissør og skuespillere fra relanseringen i 1989, kommentarspor fra Harvey og Clifford samt bakgrunnsinfo om Saltair. Harvey fremstår for øvrig som en utrolig hyggelig fyr. Han døde i 1996, etter å ha fått oppleve endelig anerkjennelse for filmen sin.

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1953

  1. Roman Holiday. Mmmm. Audrey Hepburn. Sagt før, men kan ikke sies for ofte.
  2. The Naked Spur. Mann / Stewart. Igjen. En av de aller, aller beste westerns.
  3. Escape from Fort Bravo. Blake Carrington er overraskende god i en overraskende god film.
  4. Tokyo Story. Foreldre. Barn. Ikke enkelt, de greiene der.
  5. The Big Heat. Min favoritt noir. Tror jeg nok.
  6. Shane. «Shane!» «Come back, Shane!»
  7. From Here to Eternity. Den beste filmen om Pearl Harbor.
  8. The Tell-Tale Heart. James Mason er ren klasse.
  9. Ugetsu. Opptil flere dødssynder her. Umunter film.
  10. Pickup on South Street. Richard Widmark gir Fullers pulpy noir det lille ekstra.
Kategorier
Anmeldelser

Fri som fuglen

Storbritannia har en sterk tradisjon for sosialrealisme i filmer. Ut av den såkalte britiske nybølgen eller «kitchen sink»-dramaene rundt 1960 kom det mange fantastiske filmer. I 1969 var imidlertid glansperioden over, og Ken Loach lagde med Kes noe nytt, noe som kunne bringe britisk film videre. Han skildrer i et intervju at han var fedup av nybølgen og konstaterte at den var foreldet, og at den også ga et ensidig og feil inntrykk av arbeiderklassen. Dette er dermed ingen «sint ung mann»-film, snarere en historie om en forvirret ung gutt. Filmen skiller seg også ut på andre måter. Blant annet benyttet Loach lengre tagninger og stort sett ukjente amatørskuespillere.

Handlingen fokuserer på den unge gutten Billy som bor sammen med sin mor og eldre bror i gruvesentrum av Yorkshire. Billy er snart ferdig på skolen og bør begynne å tenke på hva det er han skal drive med etterpå. Det eneste han vet er at han ikke skal ned i gruvene, slik broren hans gjør og som deres far gjorde før dem. Det tilbys en form for veiledning i yrkesvalg på skolen, men det hele virker mest som spill for galleriet – alle vet at de fleste havner nede i gruvene uansett. Billy er uten holdepunkter i hverdagen, inntil han plutselig oppdager et reir med tårnfalker og bestemmer seg for å trene en av dem. Falken, som han kaller Kes, blir hans altoppslukende beskjeftigelse. Han må innhente kunnskap om oppdrett, han stjeler derfor en bok om temaet på den lokale bokhandelen. Han må videre hjelpe til med å skaffe den unge fuglen mat. Billy holder et engasjert innlegg om falketreningen i en skoletime og vekker en lærers interesse. Læreren ser at gutten har fått gløden for noe og gjør sitt beste for å støtte opp. Vel og bra så langt.

Ken Loachs filmer er sterkt preget av realisme, men realisme gir sjelden, etter hans definisjon, rom for happy endings. Heller ikke her. Uten å røpe noe konkret kan jeg si at lykken tar en brå vending til det verre for Billy. Samtidig er slutten svært lite konklusiv og overlater til seerne å bestemme hva som ville ha skjedd videre.

Dette er en svært god film med en nærmest uvirkelig overbevisende David Bradley i hovedrollen. Den er slett ikke bare mørk heller, det finnes porsjoner med stor humor. Det er naturlig i den forbindelse å nevne en fotballkamp som arrangeres, hvor det helt klart er treneren som er mest engasjert. Se denne filmen, den er sterkt anbefalt.

Lenke: Topp 10 fra 1969

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1954

  1. Seven Samurai. Mulig denne har blitt min absolutte favorittfilm nå.
  2. Hobson’s Choice. Charles Laughton er aldeles fantastisk i denne.
  3. Rear Window. Mmmm. Grace Kelly.
  4. Karius og Baktus. Baktusbror. Strålende og relativt sørgelig historie.
  5. Track of the Cat. Her kommer det fire westerns på rappen, denne beskriver en av de mest mistilpassede familer jeg har sett.
  6. Silver Lode. Befinner seg fortjent på 1001 filmer du må se før du dør. Ta den først så du er sikker.
  7. Johnny Guitar. Her skriker alt.
  8. Garden of Evil. Kraftig undervurdert.
  9. Twenty-Four Eyes. Melodrama på sitt ypperste om en lærer og hennes elever.
  10. Sansho the Bailiff. Nokså kald og grusom film, der lite går bra.