Kategorier
Anmeldelser

Hatari! (1962)

En romantisk komedie på hele 150 minutter, lagt til Afrika, og med John Wayne i hovedrollen høres ut som en merkelig idé. Settingen er en mangslungen gruppe mennesker med John Wayne i spissen, som lever av å fange dyr for levering til zoologiske hager. Inn blant disse kommer så en ung og pen kvinnelig fotograf spilt av Elsa Martinelli. Derfra er det ikke særlig tvil om hvordan dette skal gå videre.

Handlingen er nokså blodfattig, det må sies. Store deler av filmen er viet til flotte scener der teamet kjører inn i dyreflokker for å fange et eksemplar, men femte og sjette gangen dette skjer er det ikke lenger så veldig spennende. Og kjærlighetshistorien går parallelt med dette – med veldig, veldig små elefantskritt.

De fleste kjenner melodien Baby Elephant Walk, skrevet av Henry Mancini for denne filmen. Det er nok først og fremst det den huskes for. Det er nemlig ikke så mye særpreg Howard Hawks klarte å sette på denne, selv om Elsa Martinellis karakter nok er relativt typisk ham – en utenforstående som skal vekke vår sympati er et trekk Hawks brukte mye.

Filmen kan være interessant både for fans av John Wayne og Howard Hawks – først og fremst fordi den skiller seg såpass mye ut fra majoriteten av deres filmer. Og det er fine bilder.

Kategorier
Anmeldelser

The King’s Speech (2010)

I sal 2 på Dampsaga kino var vår husstand representert med 50 prosent av publikum. Vi er i tillegg en veldig liten familie, og noen ble dessuten hjemme. Det var altså et overraskende lavt oppmøte på norgespremieren av denne filmen. Jeg lurer på om fredager har blitt en litt dårlig premieredag, i allefall med mindre vi snakker om en Michael Bay-film i 3D? Vel, vi kan la dét ligge.

Jeg småhumret og ble litt rørt om hverandre av The King’s Speech, akkurat slik jeg hadde forventet. Det er vanskelig å ikke la seg imponere av både Colin Firth og Geoffrey Rush, som er de to som bærer filmen på sine skuldre. Historien i seg selv er også interessant. Hertugen av York (Firth) har en ikke ubetydelig talefeil, men fordi han er svært lite i det offentlige rom er det relativt få utenfor kongefamilien som kjenner til dette. Men da hans far, kong Georg V dør, rykker han plutselig svært mye nærmere tronen. Jeg skal ikke her legge ut om vår relativt nære historie, men vil tro de fleste drar kjensel på og har hørt om skandalen med Wallis Simpson.

Gode skuespillerprestasjoner og en god historie. Utsøkte kulisser også samt flott foto. Det er likevel noen småting som trekker ned. Man kan lure på hvorfor Churchill er med, hans tilstedeværelse er helt unødvendig. Det er også andre eksempler. Jeg synes nok man kunne brukt tiden enda litt mer på Geoffrey Rush’s karakter. Han må da ha tilbragt flere timer med sin elev enn det vi får inntrykk av?

Men filmen er altså vel verdt å se, den er nominert til hele 12 Oscar og vil nok høste sin andel av disse.

Kategorier
Anmeldelser

Rear Window (1954)

Etter å ha ryddet litt i DVD-samlingen min i kveld, så oppnådde jeg ny kontakt med enkelte filmer. Denne ramlet nærmest inn i hånden på meg fra sin nye Hitchcock-kategori. Som ikke er så omfattende, egentlig. Jeg har sett mye av mannen, men eier vel egentlig ikke så fryktelig mange filmer.

Men denne har jeg alltid vært litt ekstra svak for. Det første jeg la merke til under kredittene i begynnelsen, dette har ingenting med filmen å gjøre, var at Edith Head hadde ansvar for kostymene. Det hadde hun i så mange filmer at det knappest var noen sensasjon, men Billy Wilder forteller i Cameron Crowes bok en morsom litt på kanten-anekdote om henne. I følge Wilder var følgende skrevet på toilettveggen i Paramount studios: «Edith Head gives good costumes».

Det, eller den, jeg er svakest for i denne filmen er selvsagt Grace Kelly. Hun er fantastisk vakker, noe også James Stewart likte å fortelle om fra innspillingen. Det gikk dager hvor de bare satt rundt på settet og ventet på at hun skulle dukke opp, slik at de kunne se på henne. Jeg tror ham.

Ellers er den glimrende Thelma Ritter med, og trekløveret Kelly / Stewart / Ritter utgjør jo mesteparten av staben. Den hovedmistenkte Lars Thorwald, spilt av senere TV-detektiv Raymond Burr, får vi jo egentlig aldri vite noe særlig om. Så filmen farer med harelabb over en del ting og forklarer lite om de enkeltes bakgrunn, dette er en «sanntids» skildring over noen få døgn. Men teknikken er utsøkt og spenningen er satt i høysetet.

Kategorier
Anmeldelser

The Left Handed Gun (1958)

Arthur Penn startet ut som TV-regissør først på 50-tallet, men hadde ingen erfaring med westerngenren da han debuterte med denne spillefilmen i 1958. Det som gjorde at filmen fikk delvis negativ omtale var at forventningene om at det skulle være en genrefilm ikke ble oppfylt. Rammen rundt historien var ikke viktig for Penn, i stedet benyttet han myten om Billy the Kid til å vise en enstøing utenfor og på kollisjonskurs med det etablerte samfunnet.

Heller ingen av Penns senere «westerns» er tradisjonelle, men alle er bra – The Chase, Little Big Man og The Missouri Breaks er filmer som alle burde vært mer anerkjente enn de er.

Paul Newman hadde allerede noen få filmer bak seg, men etter denne begynte de store rollene å strømme på. Utstrålingen hans i filmen er udiskutabel.

Kategorier
Anmeldelser

Flere unge engelskmenn

Og den første av de er faktisk også litt sint. Joe Lampton (Laurence Harvey) har ett mål, og det er å klatre på den sosiale rankingen. Han kommer fra arbeiderklassen, arbeider i offentlig administrasjon og beiler en overklassepike. Parallelt tilbringer han tiden i Alices favntak (Simone Signoret), en eldre kvinne han treffer på teateret. Merkelig nok ser det hele ut til å gå i den retning Joe ønsker, men Alice har tatt romansen en smule mer alvorlig enn Joe hadde trodd.

Jack Clayton håndterer dette, i utgangspunktet ordinære trekantdramaet, på en ganske så fortreffelig måte. Joe kommer unna dette uten å fremstå som en altfor stor drittsekk. Men moralen – den er vel Skomaker, bli ved din lest?

I 1963 var britisk filmindustri nesten ferdig med «sint ung mann»-epoken og på vei over i The Swinging Sixties. Billy Liar var i den forbindelse et friskt pust med adskillig større innslag av ren komedie, selv om den har alvorlige undertoner. Billy (Tom Courtenay) er en dagdrømmer, han lever i en illusorisk verden basert på fabrikerte løgner. Også han sjonglerer flere damebekjentskaper, der han til og med resirkulerer forlovelsesringer disse i mellom og produserer fiktive søstre for å forklare disses eksistens for hverandre.

Billy er en smått utrolig karakter, men løgnene innhenter ham til slutt. Det virker som om hans eneste sjanse er å rømme fra hele greia og starte på nytt i storbyen. Har han rygg til å rive seg løs fra dagdrømmene og gripe denne muligheten?

John Schlesinger var en av de britiske regissørene som tok sjansen i Hollywood og lyktes godt med dét, med senere filmer som Midnight Cowboy og Marathon Man på CV-en.