Kategorier
Anmeldelser

Mississippi Burning (1988)

Jeg liker Alan Parker ganske godt. Flere av hans filmer er gode. De er i tillegg relativt originale, litt utenfor den alminnelig opptråkkede sti, forklart på en utilstrekkelig måte. Men samtidig har han som oftest manglet de siste prosentene for å nå helt opp i toppen.

Midnight Express er muligens den som best står hele løpet ut, men det er også mye som er bra i Birdy, Angel Heart, The Commitments og ikke minst The Wall. Musikk er et gjennomgående trekk i filmene hans, og også i Mississippi Burning setter Parker av tid til små drypp av Negro Spirituals. Handlingen er muligens kjent for de fleste, det er raseuroligheter i Ku Klux Klan-land og FBI-agentene Willem Dafoe og Gene Hackman setter kursen nedover for å etterforske forsvinningen av noen hvite borgerrettsaktivister. Der møter de motstand i form av et godt knippe med karakterskuespillere; R. Lee Ermey, Michael Rooker, Brad Dourif og Stephen Tobolowsky. Det mangler bagateller her også, det gnistrer ikke av samspillet mellom Dafoe og Hackman, enda de prøver hardt. For hardt, kanskje.

Alan Parker er født så sent som i 1944, men lagde sin foreløpig siste film i 2003 og det er vanskelig å si hvor aktiv han kommer til å være i fremtiden.

Kategorier
Anmeldelser

Soul Cinema

Når man ser Jackie Brown (1997) så er det spesielt én melodi man legger merke til, og det er «Across 110th Street», skrevet av Bobby Womack til denne filmen. Across 110th Street (1972) er tradisjonelt regnet som en blaxploitation-film, og i sin homage til subgenren var det nok veldig naturlig for Tarantino å la Pam Grier nynne med til denne sangen. For øvrig danner gaten 110th Str. den antatte grensen for bydelen Harlem. I filmen raner to fargede mafiaen, og stikker av med en haug med penger. I farten dreper de både gjengmedlemmer og politifolk og blir dermed New Yorks Most Wanted. I subplotet må den rasistiske og korrupte politikapteinen (Anthony Quinn) overlate roret i etterforskningen til den fargede løytnanten (Yaphet Kotto). Filmen er ganske så spennende og intens samt oppsiktsvekkende rå og brutal. I det minste for meg, som ikke har stor erfaring med disse filmene. Anbefalt!

Hell up in Harlem (1973) fremstår som noe av en skuffelse, for å si det forsiktig, etter gode Across 110th Street. Vi snakker her om en oppfølger til filmen Black Caesar, som i sin tur er en remake av Little Caesar (1931). Det er mulig at jeg med den første som ballast hadde fått noe mer utav denne, fordi den fremstår i allefall som svært usammenhengende. Ingen tvil om at den har stil så det holder, men dette veier på langt nær opp for alle svakhetene. Skuespillet er også omtrent så teatralsk man kan frykte, og plott og karakterer såpass virkelighetsfjerne at det beste man kan gjøre er å le av det hele. Hvilket jeg også gjorde, og dermed ikke følte at det var helt bortkastet.
La meg forresten skyte inn – det er underlig at det ikke er mer snakk om at på 70-tallet manglet faktisk den vestlige verden genet for fargesans og evnen til å matche klær til hverandre. Over et tiår var dette magisk frarøvet oss.

Og verre ble det. The Black Godfather (1974) har en rating på 3,6 på IMDb. I begynnelsen var det ingenting spesielt som forsvarte denne lave scoren, skuespillet virket relativt troverdig og effektene naturtro. Effektene riktignok her begrenset til en skuddveksling og litt blod, men dòg.
Men, jo, skal tro om ikke mine felles tittebrødre var inne på noe likevel. Fordi det viser seg etter hvert at denne filmen fullstendig mangler fremdrift og noe som i det hele tatt kan minne om et fengslende plot. Jeg tror de må ha hatt et svært begrenset budsjett. Fordi det kan tyde på at de kun hadde råd til å ha to skuespillere på jobb om gangen. Det disse ofte gjorde var å snakke i telefonen. Neste dag, dette er fortsatt min gjetning, var kanskje samtalepartneren på jobb og den siden av telefonsamtalen ble spilt inn. Det er nemlig uhyre lite som foregår utenfor de lukkede rom. Dialogforfatter har til gjengjeld hatt det travelt, fordi det snakkes om ditt og datt nesten uavbrutt.

Min lille oppdagelsesreise innen genren Blaxploitation har tilfeldig vist meg at det finnes gull også her. Forklaringen på gullets verdi er pr definisjon at det er i mindretall i forhold til de fleste andre grunnstoffer. Sjansen for også å støte borti gråstein tipper jeg dermed er tilstede i fullt monn.

Kategorier
Anmeldelser

Cruel Intentions (1999)

I Dangerous Liaisons (1988) som er den mest kjente filmatiseringen av de Laclos’ roman var karakterene sminket bleke. Men de var ikke av den grunn blodfattige, slik denne nyinnspillingen fra 1999 er. Den er satt til moderne tid, men likevel vil man ha oss til å tro at ungdommer av i dag skriver kjærlighetsbrev til hverandre, og holder seg med dagbøker. Da blir snortingen av coke på jentetoalettet også dumt.

Ryan Phillippe er ingen John Malkovich, og Sarah Michelle Gellar? Not even Close.

Kategorier
Anmeldelser DVD

Jackie Brown (1997)

Denne DVD-en må jeg seriøst bytte ut. Tok et gjensyn med den (filmen) i dag, men hadde ikke sett (denne) DVD-en tidligere. For det første – det fremgår av coveret at den er såkalt Widescreen, men den er ikke anamorf, noe som betyr at den ikke er tilpasset moderne WSTV-er. Man må til med zoomefunksjoner, og det blir ikke bra. I tillegg er denne et eksempel på såkalt horror of horrors – en flipperdisc. Midtveis i filmen må DVD-en snus. Vi får se, når det kommer en blu-ray, om det blir skifte.

Fordi filmen er bedre enn jeg husket den som. Mener ikke den traff meg spesielt sist gang, men dette er nok den mest seriøse tilnærmingen til film som Tarantino har foretatt. Den er relativt saktegående og får som vanlig plass til svært mye dialog, men flere av karakterene er mere interessante enn i de fleste av hans andre filmer.

Tarantino har fått ord på seg for å være en som kickstarter gamle helters karrierer. I denne filmen ble det vel i så måte referert til både Pam Grier og Robert Forster. Begge var svært aktive før denne, men ansiktene deres ble utvilsomt brakt ut til et nytt publikum i Jackie Brown. I ettertid kan man vel likevel si at det ikke tok av riktig på samme måte som for John Travolta etter Pulp Fiction. Men de har i allefall denne å se tilbake på som svært vellykket i tillegg til sine tidligere filmer.

Kategorier
Anmeldelser

Die verlorene Ehre der Katharina Blum (1975)


Romanen av samme navn av Heinrich Böll er et kraftfullt lyskespark til den såkalte pressefriheten og de spilleregler pressen gir seg selv, gitt at situasjonen i deres øyne tilsier dette. Tyskland på 70-tallet var besatt av terrorfrykt, men situasjonen er ikke mindre aktuell i dagens Post 9/11 USA. De tyske filmskaperne Volker Schlöndorff og Margarethe von Trotta, som på dette tidspunktet var gift, lagde denne filmen som skildrer noen dager i Katharina Blums liv. Hun blir uforvarende anholdt og avhørt i forbindelse med at hennes one night stand (Jürgen Prochnow) viser seg å være en radikal bankraner. Den overstadig sleske og pågående pressen følger opp med løsaktige påstander som uunngåelig driver Katharina til drastiske handlinger. Dette er bra saker, og det som virkelig gjorde filmen for meg er etterskriften til slutt, noe sånt: – enhver likhet med BILD Zeitungs arbeidsmetoder er verken tilsiktet eller tilfeldig, men uunngåelig.