Kategorier
Anmeldelser

Bring it, Frat Bitch!

Tucker and Dale vs Evil er ingen stor film, ingen klassiker for å si det slik. Den tilhører imidlertid med god margin den type filmer som av og til sparker liv i en genre som kanskje har tatt seg selv for alvorlig. Zombiesjangeren fikk et slik løft med Shaun of the Dead (2004) og også Fido (2006). Senest ut var Zombieland (2009). Tucker and Dale tar tak i en enda mindre subsjanger, «Hillbilly in the woods» og gjør det samme.

Referansene til Deliverance er så klart åpenbare gjennom direkte sitater, degenert lokalbefolkning og banjospilling på soundtracket samtidig som det ikke er til å unngå at også Fredag den 13de-franchisen og dess like berøres. For her er det snakk om en gruppe ungdommer som drar ut i ødemarken for å feste. Her støter de på kompisene Tucker og Dale som har kjøpt en gammel hytte i nærheten og planlegger å bruke helgen på å pusse opp denne. Disse to er snille som lam, gode som gull osv osv, men en serie mildest talt tragiske misforståelser gjør at katastrofen snart er et faktum. Ungdommene tror de er midt oppe i et scenario fra en av de ovennevnte filmene, og stakkars Tucker og Dale skjønner absolutt ikke hvorfor en etter en av de smarte collegeungdommene dør som bier rundt dem.

Filmen er for det aller meste vellykket, selv om den også halter litt innimellom. Det skal noe til å holde paroditempoet oppe over absolutt hele spilletiden (som er kloke 84 minutter) og i noen få øyeblikk føles den kanskje litt platt. Men den er likevel underholdende og fikk meg stadig vekk til å humre. Og så var det så flott å se Alan Tudyk på skjermen igjen (piloten fra Firefly)!

Filmskaperne har allerede tenkt på en oppfølger med en litt annen vri – Tucker and Dale goes to College kan kanskje reboote 80-tallets collegefilm?

[IMDb]

Kategorier
Kortomtaler

Sapphire (1959)

Eclipse er vel også Criterion? Uansett må de sees en gang, og Basil Dearden’s London Underground tror jeg kan bli konfekt. Første film ut herfra var Sapphire (1959) som er en krim. En jente blir funnet drept, det rare er at mens hun ser hvit ut så viser det seg etter hvert at hun er mulatt! Fysjom! Og politiet slutter derfor konklusjonen at det hele er rasistisk motivert. Riktignok streifer de innom noen av hennes egne, og filmskaperne setter ikke disse i noe bedre lys, men dette dreier seg om hvitglødende hat.

Interessant film på sitt vis, selv om de fargede karakterene portretteres som om det var på Onkel Toms tid. Og sånt er jo litt slitsomt.

[IMDb]

Kategorier
Kortomtaler

L’amour en fuite (1979)

Så var det slutt. Denne filmen er ikke verdt så veldig mye stående på egne ben. Nå ligger det litt i konseptet «oppfølger» at man gjerne behøver ballasten fra foregående filmer, i allefall når de er av denne typen. Men – det er vel bare omtrent halvparten av denne filmens 90 minutter som er ny film, resten er klipp fra de tidligere – for å samle trådene.

Det merkelige er jo at jeg gjerne ville ha visst hvordan det gikk med Antoine Doinel også senere i livet. Hvor gammel ville han ha vært nå, drøyt 60?

[IMDb]

Kategorier
Kortomtaler

Domicile conjugal (1970)

Det tusler smått videre for Antoine, som har etablert seg i forholdet som begynte i forrige film. Han blir familiefar, men det hele blir kjedelig. Han må utforske mer utenfor det ekteskapelige. Jobbene kommer og går. Han skriver på en bok, men blir ikke helt ferdig. I det hele tatt er det lite fremdrift i Antoines liv, dette kunne handlet om hver og en av oss. Monsieur Hulot dukker plutselig opp.

[IMDb]

Kategorier
Kortomtaler

Baisers volés (1968)

Jeg har startet på boksen The Adventures of Antoine Doinel (Truffaut). Siden jeg hadde sett The 400 Blows (1959) for veldig lenge siden tok jeg først et gjensyn med den for å friske opp min kunnskap om Antoine Doinel. Den kom bedre ut denne gangen, faktisk en film jeg kan like. Så fulgte jeg opp med kortfilmen Antoine and Colette (1962) som forteller om Antoines første forelskelse. Romantikk er det også i Stolen Kisses, som altså er tredje installasjon i franchisen. Her prøver (og for det meste, feiler) Antoine litt i jobbmarkedet, med tildels humoristisk resultat. På damemarkedet ser det imidlertid ut til at han er på veg mot noe.
Litt morsomt er det jo for øvrig at Truffaut, mange år før J. K. Rowling, tok for seg en ung gutts oppvekst og gryende manndom. ;)

[IMDb]