Kategorier
Anmeldelser

Hugos Tivoli

Jeg kjenner at det er litt urettferdig både overfor Hugos Tivoli og Carnival of Souls å knytte disse sammen i tittelen på denne posten. Fornøyelsesparken i filmen svarer vel snarere til noe ala Tusenfryd eller Hunderfossen Familiepark på våre hjemlige breddegrader. Samtidig tror jeg man skal se med veldig skjevt blikk for å få sistnevnte etablissementer til å bli en brøkdel så creepy som kulissene i filmen, så der syns jeg omreisende kjeledresskledte svensker gjør en betydelig bedre jobb. Men mer om tivoliet senere.

Filmen starter med bilkjøring, noe som ofte er en god ting. Det går imidlertid veldig galt for noen av de involverte da en bil blir presset utfor en bro og havner i elven. Flere timers omfattende søk i den grumsete og brede elven gir ingen resultater, før en av passasjerene uventet krabber i land på elvebredden. Mary Henry (Candace Hilligoss i hennes debut) er tilsynelatende i overraskende god form.
Minnene etter ulykken er imidlertid for plagsomme, og hun drar fra byen for å arbeide som organist i en kirke. Allerede på veien dit utsettes hun for uforklarlige opplevelser som virker å være knyttet til en nedlagt fornøyelsespark i området. Observante seere har på dette tidspunktet for lengst en mistanke om at Mary Henry ikke er helt i vater lengre. Spørsmålet er hva det er som er galt.


Carnival of Souls fikk en trang fødsel og en hard oppvekst før den oppnådde den status den har i dag. Regissør Herk Harvey fikk idéen til filmen etter å ha kjørt forbi den gedigne (og da nedlagte) Saltair Amusement Park utenfor Salt Lake City i Utah. Han ble fascinert av det gedigne og dekadente byggverket og tok nokså umiddelbart kontakt med manusforfatter John Clifford. Følgende oppdrag ble gitt: Skriv meg et manus, hvordan og om hva bestemmer du selv, men det bør ende opp med at døde mennesker danser i ballsalen på Saltair. Med manuset på plass, og det mikroskopiske budsjettet på 12 000 dollar, ble filmingen unnagjort på to-tre uker.

Det gikk ikke bra på kinoene. Filmen ble lansert som en double feature sammen med The Devil’s Messenger, og det typiske horrorpublikummet forsto ikke filmen i det hele tatt. Faktisk ble ikke filmen anerkjent som det den er, en psykologisk thriller i flere dimensjoner, før den fikk en velfortjent relansering i 1989. Nå fremstår den som ganske så unik på flere områder. Kulissene er en egen dimensjon i filmen og har kunstnerisk verdi i seg selv, Harvey og hans gjeng fikk nesten gratis tilgang til området og kunne boltre seg fritt. Med dette dokumenterte de også dette unike byggverket for ettertiden.

Criterion gjorde en kjempejobb med denne utgivelsen. Over to disker presenteres både kinoversjonen og regissørens forlengede versjon. I tillegg mengder med ekstramateriale, som; hele 45 minutter med scener som ikke ble med i filmen, intervjuer med regissør og skuespillere fra relanseringen i 1989, kommentarspor fra Harvey og Clifford samt bakgrunnsinfo om Saltair. Harvey fremstår for øvrig som en utrolig hyggelig fyr. Han døde i 1996, etter å ha fått oppleve endelig anerkjennelse for filmen sin.

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1962

  1. Lawrence of Arabia. Blir litt gay når jeg tenker på Lawrence. ;)
  2. Seppuku. Arbeidsledighet. Fattigdom. Tragedie. Så hevn.
  3. La jetée. Denne har bedre bilder enn de fleste langfilmer.
  4. Reve-enka. Ven, vakker, rød – just som husbond’ som er død…
  5. L’eclisse. Mmmm. Monica Vitti.
  6. Sanjûrô. Den kuleste og tøffeste oppfølger?
  7. An Occurrence at Owl Creek Bridge. Må da være det beste som kom ut av The Twilight Zone?
  8. The Man Who Shot Liberty Valance. Print the legend.
  9. To Kill a Mockingbird. Hvem ville vel ikke ønsket å vokse opp med Atticus som far?
  10. Lonely Are the Brave. Utradisjonell setting. Ikke feilfri, men periodisk en klassiker.
Kategorier
Anmeldelser

Hatari! (1962)

En romantisk komedie på hele 150 minutter, lagt til Afrika, og med John Wayne i hovedrollen høres ut som en merkelig idé. Settingen er en mangslungen gruppe mennesker med John Wayne i spissen, som lever av å fange dyr for levering til zoologiske hager. Inn blant disse kommer så en ung og pen kvinnelig fotograf spilt av Elsa Martinelli. Derfra er det ikke særlig tvil om hvordan dette skal gå videre.

Handlingen er nokså blodfattig, det må sies. Store deler av filmen er viet til flotte scener der teamet kjører inn i dyreflokker for å fange et eksemplar, men femte og sjette gangen dette skjer er det ikke lenger så veldig spennende. Og kjærlighetshistorien går parallelt med dette – med veldig, veldig små elefantskritt.

De fleste kjenner melodien Baby Elephant Walk, skrevet av Henry Mancini for denne filmen. Det er nok først og fremst det den huskes for. Det er nemlig ikke så mye særpreg Howard Hawks klarte å sette på denne, selv om Elsa Martinellis karakter nok er relativt typisk ham – en utenforstående som skal vekke vår sympati er et trekk Hawks brukte mye.

Filmen kan være interessant både for fans av John Wayne og Howard Hawks – først og fremst fordi den skiller seg såpass mye ut fra majoriteten av deres filmer. Og det er fine bilder.