Kategorier
Kortomtaler

Baisers volés (1968)

Jeg har startet på boksen The Adventures of Antoine Doinel (Truffaut). Siden jeg hadde sett The 400 Blows (1959) for veldig lenge siden tok jeg først et gjensyn med den for å friske opp min kunnskap om Antoine Doinel. Den kom bedre ut denne gangen, faktisk en film jeg kan like. Så fulgte jeg opp med kortfilmen Antoine and Colette (1962) som forteller om Antoines første forelskelse. Romantikk er det også i Stolen Kisses, som altså er tredje installasjon i franchisen. Her prøver (og for det meste, feiler) Antoine litt i jobbmarkedet, med tildels humoristisk resultat. På damemarkedet ser det imidlertid ut til at han er på veg mot noe.
Litt morsomt er det jo for øvrig at Truffaut, mange år før J. K. Rowling, tok for seg en ung gutts oppvekst og gryende manndom. ;)

[IMDb]

Kategorier
Blu-ray

Nå kommer de og tar deg, Barbra

For de som har sett denne filmen før, kanskje til og med flere ganger, er det ganske spesielt å endelig kunne sette seg ned med en HD-utgave. Opp i gjennom årene har denne klassikeren kommet ut i utallige prints, fra ulike utgivere, med ulikt innhold og varierende kvalitet. Og alt har dermed slett ikke vært like bra.

Alt fra så og si første bilde i denne er forbedret. Gresstråene langs veien der Barbra og Johnny kommer kjørende, løvbladene, skriften på gravsteinene – alt fremstår med en klarhet vi ikke har vært i nærheten av å skimte tidligere. Personlig oppdaget jeg at skiltet til kirkegården var gjennomhullet av kuler, og at det ikke bare var tilklint med søle eller maling, noe jeg hadde trodd inntil nå. Måten filmen er skutt på inne i huset, med kamera ganske lavt ned mot gulvet pekende oppover, gjør at vi i nærbildene også får med oss ansiktsdetaljer vi ikke tidligere har sett. Men HD kan også være nådeløst. En del av scenene er filmet uskarpe, og disse fremstår jo nå som mer uskarpe enn det øvrige. Men nær sagt heldigvis har ikke Optimum falt for fristelsen til å kjøre disse sekvensene gjennom tunge filtre med kantforbedring, det ville tatt noe av sjelen vekk fra filmen. I stedet er resultatet at vi har fått tilgang til den beste og mest realistisk gjengitte versjonen av denne filmen noensinne. Trolig vil aldri Night of the Living Dead komme til å se bedre ut enn det den gjør her.

Det er dessverre relativt lite ekstramateriale, kun én dokumentar. Til gjengjeld er denne svært fin. Dokumentaren One for the Fire: The Legacy of ‘Night of the Living Dead’ fra 2008 har samlet sammen de viktigste personene bak filmen og latt de fortelle. Dette er i perioder veldig rørende, lærerikt og underholdende. Blant annet forteller man historien om hvordan Romero & co. mistet Copyrighten til filmen, noe man aldri egentlig har kommet over og fortsatt har et sterkt håp og ønske om å få tilbake. Naturlig nok. Det vi kanskje savner mest er kommentarsporene f.eks. fra DVD-utgivelsene til Dimension eller Contender, men uansett ville jeg ikke byttet vekk denne bildekvaliteten mot disse.

  • DVD Beaver har anmeldt denne utgivelsen her.
  • Du kan få tak i den (svinebillig) fra Amazon UK her. Løp og kjøp.
Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1968

  1. C’era una volta il West. En ubestridt ener.
  2. 2001: A Space Odyssey. Sølv er ikke nederlag.
  3. Night of the Living Dead. For en pall!
  4. Monterey Pop. Så mange schlägere!
  5. Diabolik. En publikumsvinner fra den første katakombefestivalen.
  6. Planet of the Apes. Sluttscenen er fortsatt manisk depressiv.
  7. Kuroneko. Creepy dame.
  8. Will Penny. Charlton Heston igjen, hvilket år.
  9. Kill. Prima samuraiflick.
  10. Where Eagles Dare. Clintern sliter med tysken.
Kategorier
Anmeldelser

Jag är nyfiken – grön

Mange omtaler meg som vågal og visjonær. Et eksempel på dette ser dere her, i tittelen og bildet for dette innlegget. Jeg har tatt den ene filmen, som er «gul», og den andre filmen, «blå», og så blander jeg de liksom sammen og får grønn. Elegant? Dristig? Ganske elementær kunnskap omkring fargelære egentlig. Vil jeg si noe med dette? Ikke noe politisk, i allefall.

Betegnelsen dristig er det nok dessverre vanskeligere å bruke om Jag är nyfiken – en film i gult. Nå til dags, vel å merke. For omlag en mannsalder siden var det betydelig mer kontrovers enn det en visning skaper i dag. Det var nakenscenene i noen grad som skapte tumultene i 1967, de fremstår som ganske uskyldige nå. I større grad var det vel unge Lenas noe frivole kjønnsliv som sådan som var problemet. En ung jentes seksualitet skulle ikke være som dette, så utadvendt og aktivt. Dette forsterkes av filmens form. Mye er lagt opp som innspilling av en dokumentar hvor Lena og regissør Sjöman intervjuer svensker om bl. a. klassedeling og likestilling mellom kjønnene. Søta bror fremstår vel omtrent så konservativ som man forventer i disse spørsmålene, og det er lett å forstå at en jente i Lenas posisjon, eller en film om henne, ville møte motbør. Jeg må si at jeg har en viss respekt for filmen som tidsbildedokumentar, og syns også metaelementene er relativt elegante. Men min generelle konklusjon er dessverre at filmen i dag er fryktelig kjedelig, og ikke veldig ulik enkelte av sine franske samtidige.

Ja, og så er det altså en del 1 og en del 2 – Jag är nyfiken – en film i blått. Den andre tilfører svært lite til den første, det er i grunnen mer av det samme bare sett fra andre vinkler. Så var de da også opprinnelig ment å skulle være én lang film.

Lena Nyman døde nylig, kun 66 år gammel. Hun var bl. a. også kjent for å ha spilt moren til Ronja Rövardotter i filmen av samme navn.