Kategorier
Kortomtaler

The Ruling Class (1972)

Etter kun å ha sett to av Peter Medaks filmer, slår jeg fast at han synes allsidig. Denne er en kynisk og sarkastisk betraktning av den britiske overklassen, manifestert ved en ikonisk Peter O’Toole som den 14. jarlen av Gurney. Jarlen er riv ruskende gal og familien konspirerer for å få ham innlagt og overta eiendommen. Dette slår ikke godt an hos den godeste jarlen. Ikke i det hele tatt.
Det som vant filmen over for meg var de plutselige skiftninger fra «stiff upper lip»-dialog til nøye koreograferte sang- og dansescener, i tillegg til Alastair Sims fabelaktige biskop Bertie.

[IMDb]

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1972

  1. Ulzana’s Raid. Foran Gudfaren. Så mye liker jeg denne.
  2. The Godfather. Fortsatt utrolig bra. Veldig etterapet og nesten for berømt.
  3. Viskningar och rop. Styggvakker. Til og med scenografien skriker.
  4. Nybyggarna. Nydelige Liv Ullmann i absolutt en western.
  5. Un flic. Mest underkjent av Melville/Delon-samarbeidene.
  6. Across 110th Street. Nettopp oppdaget. Imponerende B-film.
  7. Bad Company. Jeff Bridges i en ordentlig gritty B-western.
  8. Solyaris. Er vel nesten årets Blu-raybegivenhet dette.
  9. Deliverance. Burt Reynolds gråter.
  10. The Getaway. Beste par-på-rømmen?
Kategorier
Anmeldelser

The Harder They Come (1972)

Dette er en upretensiøs film. Onde tunger kan kalle den for en eneste lang musikkvideo for Jimmy Cliff. Mer positivt innstilte vil kunne si at den er et kraftig lyskespark til musikkindustrien, hvor noen få store råder grunnen for mange små talenter.

Som ofte er tilfelle, er den noe midt i mellom. Det som er sikkert er at filmen førte til et gjennombrudd for jamaicansk musikk (reggae) i vesten og i USA spesielt. Dette skjedde riktignok ikke over natten. Filmen var en «sleeper hit». Roger Corman tok ansvaret for distribusjonen i USA og fikk etter hvert stor suksess med den på såkalte midnattsvisninger.

Soundtracket består av en rekke hits fremført av Jimmy Cliff, som også spiller hovedrollen i filmen. Tittelsporet er det viktigste, som låten filmens hovedperson skriver og spiller inn for en kynisk plateprodusent. I tillegg finnes perler som «You can get it if you really want», «Many rivers to cross» og «Sitting in Limbo».

Handlingen i filmen er ellers ganske ukomplisert, vår venn Jimmy nekter å finne seg i å bli utnyttet av arbeidsgivere og plateprodusenter og går håndgripelig til verks. Historien er i den forbindelse løselig basert på en jamaicansk kriminell på 40-tallet. Filmen anbefales, i det minste som et viktig bidrag i musikkhistorien.

Kategorier
Anmeldelser

Soul Cinema

Når man ser Jackie Brown (1997) så er det spesielt én melodi man legger merke til, og det er «Across 110th Street», skrevet av Bobby Womack til denne filmen. Across 110th Street (1972) er tradisjonelt regnet som en blaxploitation-film, og i sin homage til subgenren var det nok veldig naturlig for Tarantino å la Pam Grier nynne med til denne sangen. For øvrig danner gaten 110th Str. den antatte grensen for bydelen Harlem. I filmen raner to fargede mafiaen, og stikker av med en haug med penger. I farten dreper de både gjengmedlemmer og politifolk og blir dermed New Yorks Most Wanted. I subplotet må den rasistiske og korrupte politikapteinen (Anthony Quinn) overlate roret i etterforskningen til den fargede løytnanten (Yaphet Kotto). Filmen er ganske så spennende og intens samt oppsiktsvekkende rå og brutal. I det minste for meg, som ikke har stor erfaring med disse filmene. Anbefalt!

Hell up in Harlem (1973) fremstår som noe av en skuffelse, for å si det forsiktig, etter gode Across 110th Street. Vi snakker her om en oppfølger til filmen Black Caesar, som i sin tur er en remake av Little Caesar (1931). Det er mulig at jeg med den første som ballast hadde fått noe mer utav denne, fordi den fremstår i allefall som svært usammenhengende. Ingen tvil om at den har stil så det holder, men dette veier på langt nær opp for alle svakhetene. Skuespillet er også omtrent så teatralsk man kan frykte, og plott og karakterer såpass virkelighetsfjerne at det beste man kan gjøre er å le av det hele. Hvilket jeg også gjorde, og dermed ikke følte at det var helt bortkastet.
La meg forresten skyte inn – det er underlig at det ikke er mer snakk om at på 70-tallet manglet faktisk den vestlige verden genet for fargesans og evnen til å matche klær til hverandre. Over et tiår var dette magisk frarøvet oss.

Og verre ble det. The Black Godfather (1974) har en rating på 3,6 på IMDb. I begynnelsen var det ingenting spesielt som forsvarte denne lave scoren, skuespillet virket relativt troverdig og effektene naturtro. Effektene riktignok her begrenset til en skuddveksling og litt blod, men dòg.
Men, jo, skal tro om ikke mine felles tittebrødre var inne på noe likevel. Fordi det viser seg etter hvert at denne filmen fullstendig mangler fremdrift og noe som i det hele tatt kan minne om et fengslende plot. Jeg tror de må ha hatt et svært begrenset budsjett. Fordi det kan tyde på at de kun hadde råd til å ha to skuespillere på jobb om gangen. Det disse ofte gjorde var å snakke i telefonen. Neste dag, dette er fortsatt min gjetning, var kanskje samtalepartneren på jobb og den siden av telefonsamtalen ble spilt inn. Det er nemlig uhyre lite som foregår utenfor de lukkede rom. Dialogforfatter har til gjengjeld hatt det travelt, fordi det snakkes om ditt og datt nesten uavbrutt.

Min lille oppdagelsesreise innen genren Blaxploitation har tilfeldig vist meg at det finnes gull også her. Forklaringen på gullets verdi er pr definisjon at det er i mindretall i forhold til de fleste andre grunnstoffer. Sjansen for også å støte borti gråstein tipper jeg dermed er tilstede i fullt monn.

Kategorier
Lister

Ode til Wilder

Min rangering av Billy Wilders filmer, inkludert noen han skrev manus til.

  1. The Apartment (1960)
  2. Ace in the Hole (1951)
  3. Sunset Blvd. (1950)
  4. Double Indemnity (1944)
  5. Some Like It Hot (1959)
  6. Five Graves to Cairo (1943)
  7. The Lost Weekend (1945)
  8. Ball of Fire (1941)
  9. Witness for the Prosecution (1957)
  10. Midnight (1939)
  11. Ninotchka (1939)
  12. The Bishop’s Wife (1947)
  13. Sabrina (1954)
  14. Stalag 17 (1953)
  15. Love in the Afternoon (1957)
  16. A Foreign Affair (1948)
  17. Bluebeard’s Eighth Wife (1938)
  18. One, Two, Three (1961)
  19. The Private Life of Sherlock Holmes (1970)
  20. Kiss Me, Stupid (1964)
  21. The Fortune Cookie (1966)
  22. The Front Page (1974)
  23. The Major and the Minor (1942)
  24. Avanti! (1972)
  25. Irma la Douce (1963)
  26. The Seven Year Itch (1955)
  27. The Spirit of St. Louis (1957)
  28. Buddy Buddy (1981)