Kategorier
Anmeldelser

The Human Condition (I) (1959)

Har lenge nølt med å sette i gang med denne trilogien på grunn av lengden. Har kjent på det at jeg burde ha veldig god tid før jeg kunne begynne. Etter at en venn tipset meg om at hver av installasjonene i trilogien var delt i to, slik at vi egentlig snakker om seks avsnitt, kjentes det hele betydelig mer overkommelig ut. Jeg har nå sett den første filmen fordelt over to kvelder og angrer ikke.

Kaji er en japansk gruveingeniør, som etter å ha lagt fram en plan for effektivisering av gruvedrift, blir sendt ut i felten for å gjennomføre dette i praksis. Et viktig element for at Kaji har akseptert denne… forfremmelsen, er at han til gjengjeld er sikret å ikke bli tvangsutskrevet til den japanske hæren. Dette er nemlig ikke et hvilket som helst sted og med hvilke gruvearbeidere som helst. Vi befinner oss i Mandsjuria, Kina under andre verdenskrig og gruvearbeiderne er kinesiske slavearbeidere. Vilkårene er mildt sagt kummerlige og arbeidet ledes av en tyrannisk offiser.

Kaji har tatt med seg sin kone til leiren og forsøker å føre et normalt liv mens han overfører teori til praksis. Dette går sakte fremover, men i raskere takt skaffer han seg fiender blant leirens ledelse. Jeg er svært spent på fortsettelsen.

 

Kategorier
Anmeldelser

Bob le flambeur (1956)

Ai, for en film. Har lenge hatt lyst til å sjekke ut litt tidlig Melville, og dette ga jo mersmak. Han har jo egentlig en ganske liten produksjon også, så det bør være overkommelig å oppnå et tilnærmet totalt overblikk. Jeg var spent på om jeg ville finne spor av hans ultracoole stil fra de mest kjente filmene, og sannelig om jeg ikke må si ja til det. I tillegg er det jo her elementer fra nouvelle vague! Melville blir jo sjelden eller aldri nevnt som en del av denne bølgen, men i denne er det både klipping og en sporadisk voiceover som leder tankene i den retning. Jeg må videre trekke fram den fantastisk utseende Isabelle Corey som jeg ikke kan forstå ikke fikk flere større roller. Hennes utstråling er i Jean Seberg-klasse.
Filmen handler om Bob, gambleren, hvis hell er dalende. Han planlegger derfor et kupp sammen med noen kumpaner. Spenningen består bl. a. i om hellet hans vil snu i denne sammenheng. Denne anbefales sterkt for heist-tilhengere, tilhengere av fransk film og krimdrama generelt.

Kategorier
Anmeldelser

Quai des Orfèvres (1947)

Henri-Georges Clouzot huskes for noen mesterlige filmer; Le salaire de la peur og Les diaboliques. Clouzot opererte i film noir-land, men filmene blir på grunn av rigide regler aldri regnet som det. Men dette er jo en film noir – sjalusidrap, femme fatale og greier, til alt overmål to av dem, siden dette er en fransk film. Den har imidlertid et ganske spesielt særpreg, det vises ikke en eneste voldshandling, ikke en enda ørefik etter det jeg fikk med meg. Spenningen ligger i om noen vet at hvem gjorde hva, og at det i såfall ikke er politiet. Jeg syns dette er en vellykket film, den er ikke helt der oppe med sine beste amerikanske brødre, men det er gjennomført kvalitet i de fleste ledd.
DVD-en jeg så er fra Criterion, den er ute av produksjon, men jeg fikk tak i den litt tidligere i år.

Kategorier
Anmeldelser

Smoke (1995)

Og hvorfor i alle dager hadde jeg ikke sett denne tidligere?

Det merkelige er at jeg på forhånd trodde jeg visste noenlunde hvordan denne var, jeg hadde fått det inntrykket at det stort sett skulle foregå inne i en butikk, og at alle røyket og pratet hele tiden. Det stemte jo bare delvis.

Riktignok danner tobakksforretningen til Auggie Wren (Keitel) et slags utgangspunkt for det som skjer, men det er nok riktigere å si at det hele dreier som om mennesker enn et sted. Skjønt, selvsagt er det Brooklyn som er stedet, kanskje også mye at det har en egen rolle i filmen. Så, hva handler den om? Gode William Hurt er sentral som den tilbaketrukne forfatteren… oh, crap. Noen handlingsbeskrivelse er håpløst her. Men det betyr ikke at historien(e) er usammenhengende. De ulike handlingsforløpene griper inn i hverandre på en elegent og humoristisk måte og gir perfekt.

Jeg likte denne filmen fryktelig godt.

Samme år (neppe en oppfølger, men en slags del to) kom også Blue in the Face fra samme regissør og skuespillere. Egentlig minner denne meg litt om at det er «ideer vi ikke fikk plass til, men her er de likefullt». Dette er en film bestående av enkeltscener, og står i vesentlig mindre grad på egne ben. Likevel er deler av den svært sjarmerende. Lou Reed forteller litt om Brooklyn og annet han har på hjertet. Jim Jarmusch slenger innom, tar sin siste sigarett, forteller noen historier og er alltid underholdende. John Lurie med sitt lille band likeså. Madonna overleverer et syngetelegram til Auggie, og i det hele tatt. Et hyggelig supplement til Smoke!

Kategorier
Anmeldelser

Mississippi Burning (1988)

Jeg liker Alan Parker ganske godt. Flere av hans filmer er gode. De er i tillegg relativt originale, litt utenfor den alminnelig opptråkkede sti, forklart på en utilstrekkelig måte. Men samtidig har han som oftest manglet de siste prosentene for å nå helt opp i toppen.

Midnight Express er muligens den som best står hele løpet ut, men det er også mye som er bra i Birdy, Angel Heart, The Commitments og ikke minst The Wall. Musikk er et gjennomgående trekk i filmene hans, og også i Mississippi Burning setter Parker av tid til små drypp av Negro Spirituals. Handlingen er muligens kjent for de fleste, det er raseuroligheter i Ku Klux Klan-land og FBI-agentene Willem Dafoe og Gene Hackman setter kursen nedover for å etterforske forsvinningen av noen hvite borgerrettsaktivister. Der møter de motstand i form av et godt knippe med karakterskuespillere; R. Lee Ermey, Michael Rooker, Brad Dourif og Stephen Tobolowsky. Det mangler bagateller her også, det gnistrer ikke av samspillet mellom Dafoe og Hackman, enda de prøver hardt. For hardt, kanskje.

Alan Parker er født så sent som i 1944, men lagde sin foreløpig siste film i 2003 og det er vanskelig å si hvor aktiv han kommer til å være i fremtiden.