Kategorier
Anmeldelser

Soul Cinema

Når man ser Jackie Brown (1997) så er det spesielt én melodi man legger merke til, og det er «Across 110th Street», skrevet av Bobby Womack til denne filmen. Across 110th Street (1972) er tradisjonelt regnet som en blaxploitation-film, og i sin homage til subgenren var det nok veldig naturlig for Tarantino å la Pam Grier nynne med til denne sangen. For øvrig danner gaten 110th Str. den antatte grensen for bydelen Harlem. I filmen raner to fargede mafiaen, og stikker av med en haug med penger. I farten dreper de både gjengmedlemmer og politifolk og blir dermed New Yorks Most Wanted. I subplotet må den rasistiske og korrupte politikapteinen (Anthony Quinn) overlate roret i etterforskningen til den fargede løytnanten (Yaphet Kotto). Filmen er ganske så spennende og intens samt oppsiktsvekkende rå og brutal. I det minste for meg, som ikke har stor erfaring med disse filmene. Anbefalt!

Hell up in Harlem (1973) fremstår som noe av en skuffelse, for å si det forsiktig, etter gode Across 110th Street. Vi snakker her om en oppfølger til filmen Black Caesar, som i sin tur er en remake av Little Caesar (1931). Det er mulig at jeg med den første som ballast hadde fått noe mer utav denne, fordi den fremstår i allefall som svært usammenhengende. Ingen tvil om at den har stil så det holder, men dette veier på langt nær opp for alle svakhetene. Skuespillet er også omtrent så teatralsk man kan frykte, og plott og karakterer såpass virkelighetsfjerne at det beste man kan gjøre er å le av det hele. Hvilket jeg også gjorde, og dermed ikke følte at det var helt bortkastet.
La meg forresten skyte inn – det er underlig at det ikke er mer snakk om at på 70-tallet manglet faktisk den vestlige verden genet for fargesans og evnen til å matche klær til hverandre. Over et tiår var dette magisk frarøvet oss.

Og verre ble det. The Black Godfather (1974) har en rating på 3,6 på IMDb. I begynnelsen var det ingenting spesielt som forsvarte denne lave scoren, skuespillet virket relativt troverdig og effektene naturtro. Effektene riktignok her begrenset til en skuddveksling og litt blod, men dòg.
Men, jo, skal tro om ikke mine felles tittebrødre var inne på noe likevel. Fordi det viser seg etter hvert at denne filmen fullstendig mangler fremdrift og noe som i det hele tatt kan minne om et fengslende plot. Jeg tror de må ha hatt et svært begrenset budsjett. Fordi det kan tyde på at de kun hadde råd til å ha to skuespillere på jobb om gangen. Det disse ofte gjorde var å snakke i telefonen. Neste dag, dette er fortsatt min gjetning, var kanskje samtalepartneren på jobb og den siden av telefonsamtalen ble spilt inn. Det er nemlig uhyre lite som foregår utenfor de lukkede rom. Dialogforfatter har til gjengjeld hatt det travelt, fordi det snakkes om ditt og datt nesten uavbrutt.

Min lille oppdagelsesreise innen genren Blaxploitation har tilfeldig vist meg at det finnes gull også her. Forklaringen på gullets verdi er pr definisjon at det er i mindretall i forhold til de fleste andre grunnstoffer. Sjansen for også å støte borti gråstein tipper jeg dermed er tilstede i fullt monn.

Kategorier
Anmeldelser

Cruel Intentions (1999)

I Dangerous Liaisons (1988) som er den mest kjente filmatiseringen av de Laclos’ roman var karakterene sminket bleke. Men de var ikke av den grunn blodfattige, slik denne nyinnspillingen fra 1999 er. Den er satt til moderne tid, men likevel vil man ha oss til å tro at ungdommer av i dag skriver kjærlighetsbrev til hverandre, og holder seg med dagbøker. Da blir snortingen av coke på jentetoalettet også dumt.

Ryan Phillippe er ingen John Malkovich, og Sarah Michelle Gellar? Not even Close.

Kategorier
DVD

Nye filmer i samlingen


Var så heldig å komme over en større samling med filmer på nettet. Alt i alt var det snakk om drøyt 200 titler, og jeg eide sånn ca 50 av disse fra før.
I mange av tilfellene er det snakk om filmer jeg neppe ville ha prioritert å kjøpe, men mange av disse igjen passer godt inn i samlingen. Det er også snakk om en god del hullfylling av titler jeg for så vidt godt kunne ha hatt allerede, men tilfeldighetene ville ha det til at jeg ikke hadde kjøpt de før nå.
Til slutt er det en del godbiter, som jeg viser eksempler på over.
La oss ta f. eks. den italienske 4-diskversjonen av Bis ans Ende der Welt, eller, den også italienske, utgaven av C’era una volta il West som er 10 minutter lengre enn den internasjonale.

Bob le Flambeur, Les diaboliques og Solyaris er Criterionfilmer som er ute av produksjon. Cassavetes-boksen er også fin.

Kategorier
Anmeldelser DVD

Jackie Brown (1997)

Denne DVD-en må jeg seriøst bytte ut. Tok et gjensyn med den (filmen) i dag, men hadde ikke sett (denne) DVD-en tidligere. For det første – det fremgår av coveret at den er såkalt Widescreen, men den er ikke anamorf, noe som betyr at den ikke er tilpasset moderne WSTV-er. Man må til med zoomefunksjoner, og det blir ikke bra. I tillegg er denne et eksempel på såkalt horror of horrors – en flipperdisc. Midtveis i filmen må DVD-en snus. Vi får se, når det kommer en blu-ray, om det blir skifte.

Fordi filmen er bedre enn jeg husket den som. Mener ikke den traff meg spesielt sist gang, men dette er nok den mest seriøse tilnærmingen til film som Tarantino har foretatt. Den er relativt saktegående og får som vanlig plass til svært mye dialog, men flere av karakterene er mere interessante enn i de fleste av hans andre filmer.

Tarantino har fått ord på seg for å være en som kickstarter gamle helters karrierer. I denne filmen ble det vel i så måte referert til både Pam Grier og Robert Forster. Begge var svært aktive før denne, men ansiktene deres ble utvilsomt brakt ut til et nytt publikum i Jackie Brown. I ettertid kan man vel likevel si at det ikke tok av riktig på samme måte som for John Travolta etter Pulp Fiction. Men de har i allefall denne å se tilbake på som svært vellykket i tillegg til sine tidligere filmer.

Kategorier
DVD

DVDer til overs

Trenger ikke lengre disse DVD-ene, og de som vil kan dermed overta for en billig penge!

The Criterion Collection

Hele listen finner du her, som også inneholder en rekke andre titler.