Kategorier
Anmeldelser

Fri som fuglen

Storbritannia har en sterk tradisjon for sosialrealisme i filmer. Ut av den såkalte britiske nybølgen eller «kitchen sink»-dramaene rundt 1960 kom det mange fantastiske filmer. I 1969 var imidlertid glansperioden over, og Ken Loach lagde med Kes noe nytt, noe som kunne bringe britisk film videre. Han skildrer i et intervju at han var fedup av nybølgen og konstaterte at den var foreldet, og at den også ga et ensidig og feil inntrykk av arbeiderklassen. Dette er dermed ingen «sint ung mann»-film, snarere en historie om en forvirret ung gutt. Filmen skiller seg også ut på andre måter. Blant annet benyttet Loach lengre tagninger og stort sett ukjente amatørskuespillere.

Handlingen fokuserer på den unge gutten Billy som bor sammen med sin mor og eldre bror i gruvesentrum av Yorkshire. Billy er snart ferdig på skolen og bør begynne å tenke på hva det er han skal drive med etterpå. Det eneste han vet er at han ikke skal ned i gruvene, slik broren hans gjør og som deres far gjorde før dem. Det tilbys en form for veiledning i yrkesvalg på skolen, men det hele virker mest som spill for galleriet – alle vet at de fleste havner nede i gruvene uansett. Billy er uten holdepunkter i hverdagen, inntil han plutselig oppdager et reir med tårnfalker og bestemmer seg for å trene en av dem. Falken, som han kaller Kes, blir hans altoppslukende beskjeftigelse. Han må innhente kunnskap om oppdrett, han stjeler derfor en bok om temaet på den lokale bokhandelen. Han må videre hjelpe til med å skaffe den unge fuglen mat. Billy holder et engasjert innlegg om falketreningen i en skoletime og vekker en lærers interesse. Læreren ser at gutten har fått gløden for noe og gjør sitt beste for å støtte opp. Vel og bra så langt.

Ken Loachs filmer er sterkt preget av realisme, men realisme gir sjelden, etter hans definisjon, rom for happy endings. Heller ikke her. Uten å røpe noe konkret kan jeg si at lykken tar en brå vending til det verre for Billy. Samtidig er slutten svært lite konklusiv og overlater til seerne å bestemme hva som ville ha skjedd videre.

Dette er en svært god film med en nærmest uvirkelig overbevisende David Bradley i hovedrollen. Den er slett ikke bare mørk heller, det finnes porsjoner med stor humor. Det er naturlig i den forbindelse å nevne en fotballkamp som arrangeres, hvor det helt klart er treneren som er mest engasjert. Se denne filmen, den er sterkt anbefalt.

Lenke: Topp 10 fra 1969

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1960

  1. The Apartment. Ingen særlig tvil. Kynisme og humor i skjønn forening.
  2. The Naked Island. Nakne kontraster.
  3. Sergeant Rutledge. Rettsaldrama. Ford sier nei til rasisme.
  4. Le testament d’Orphée, ou ne me demandez pas pourquoi! Et verdig punktum i Orfeus-trilogien.
  5. The Bad Sleep Well. Kurosawas vri på Hamlet.
  6. Plein soleil. Den beste om Tom Ripley?
  7. Peeping Tom. Totalt annerledes fra Powell!
  8. Psycho. Som Peeping Tom forandret Powells liv, forandret denne Perkins’.
  9. Saturday Night and Sunday Morning. Sint ung mann!
  10. Village of the Damned. Creepy kids.

500 filmer!

Kategorier
Anmeldelser

Flere unge engelskmenn

Og den første av de er faktisk også litt sint. Joe Lampton (Laurence Harvey) har ett mål, og det er å klatre på den sosiale rankingen. Han kommer fra arbeiderklassen, arbeider i offentlig administrasjon og beiler en overklassepike. Parallelt tilbringer han tiden i Alices favntak (Simone Signoret), en eldre kvinne han treffer på teateret. Merkelig nok ser det hele ut til å gå i den retning Joe ønsker, men Alice har tatt romansen en smule mer alvorlig enn Joe hadde trodd.

Jack Clayton håndterer dette, i utgangspunktet ordinære trekantdramaet, på en ganske så fortreffelig måte. Joe kommer unna dette uten å fremstå som en altfor stor drittsekk. Men moralen – den er vel Skomaker, bli ved din lest?

I 1963 var britisk filmindustri nesten ferdig med «sint ung mann»-epoken og på vei over i The Swinging Sixties. Billy Liar var i den forbindelse et friskt pust med adskillig større innslag av ren komedie, selv om den har alvorlige undertoner. Billy (Tom Courtenay) er en dagdrømmer, han lever i en illusorisk verden basert på fabrikerte løgner. Også han sjonglerer flere damebekjentskaper, der han til og med resirkulerer forlovelsesringer disse i mellom og produserer fiktive søstre for å forklare disses eksistens for hverandre.

Billy er en smått utrolig karakter, men løgnene innhenter ham til slutt. Det virker som om hans eneste sjanse er å rømme fra hele greia og starte på nytt i storbyen. Har han rygg til å rive seg løs fra dagdrømmene og gripe denne muligheten?

John Schlesinger var en av de britiske regissørene som tok sjansen i Hollywood og lyktes godt med dét, med senere filmer som Midnight Cowboy og Marathon Man på CV-en.

Kategorier
Anmeldelser

Saturday Night and Sunday Morning (1960)

Britisk nybølgefilm med sint ung mann (Albert Finney) regissert av Karel Reisz. Reisz, som opprinnelig var tsjekker, regnes med denne filmen for å være grunnleggeren av britisk nybølge. Fellestrekkene for disse filmene var ofte arbeiderklasse med vekt på klasse. Så også her – Finney arbeider hardt om dagen på fabrikken og fester tilsvarende hardere i helgene. At han kommer på kant med både fabrikkledelse og damebekjentskaper synes ikke overraskende.

En film som ligner veldig, er f. eks. This Sporting Life (Lindsay Anderson, 1963). Richard Harris gjør der en minneverdig rolle mot samme kvinnelige hovedrolleaktør som i denne, Rachel Roberts.