Kategorier
Anmeldelser

Il vangelo secondo Matteo (1964)

Jeg har to ganger tidligere på denne bloggen vært innom temaet Jesus Kristus. The Gospel According to Matthew er Pier Paolo Pasolinis tilnærming til historien, og som det fremgår av tittelen er den basert på Matteusevangeliet.

Den Jesus som Pasolini presenterer for oss er fordømmende på grensen til det revolusjonære. Prester og Fariseere får passet sitt påskrevet, for å si det slik. Dette var nok neppe utilsiktet fra regissørens side, som selv var Marxist. Sånn sett har også denne filmen mye mer til felles med The Last Temptation of Christ (1988) enn The King of Kings (1927). Willem Dafoes Jesus gikk etter hvert til ganske ytterliggående handlinger for å få fram sine poeng, her går det mest på det verbale løs, men hensikten er den samme. Kontrasten til «milde Jesus, du som sagde» i The King of Kings blir slående.

Pasolini holder seg meget strengt, med kun et par avvik, til evangelieteksten. Så nært at den kunne tekstes til engelsk av en prest, og samtidig fikk den katolske kirkes godkjenning. Det eneste Pasolini reagerte negativt på i så måte var at ordet «St.» snek seg inn i tittelen. Den italienske originaltittelen lyder bare «i følge Matteus». Noe mer liberale er musikkvalgene, som spenner fra Bach til negro spirituals, blues og afrikanske rytmer.

Filmen er visuelt meget vakker, og jeg satt flere ganger og tenkte på hvilke supre tryner en del av skuespillerne hadde. Spesielt gjelder dette Enrique Irazoqui i hovedrollen, samt den unge Maria. Irazoqui var for øvrig spansk og ble dubbet til italiensk. Resten av skuespillerne var italienske og filmen ble også spilt inn der.

DVD-gjengivelsen er ikke direkte ille, men noe grumsete i de mørkeste scenene. Det er absolutt rom for en forbedring her, så vi må kunne håpe at noen forbarmer seg over denne filmen med en forbedret blu-ray. (EDIT: Hvilket nå har skjedd!)

Kategorier
Anmeldelser

The Last Temptation of Christ (1988)

Denne filmen, selv om den i hovedtrekk fokuserer på nøyaktig samme tema som The King of Kings, velger seg en helt annen innfallsvinkel til historien.

Scorsese fokuserer i langt større grad på personen Jesus og hans sjelelige kvaler. Hvem er han, hvordan skal han kjempe, hvordan skal han forkynne sitt budskap? Han er usikker, han rives mellom krefter som vil ha åpen, væpnet motstand, og det motsatte som er ikke-vold og forkynnelse. Her er det ingen evangelietolkninger.

Judas (Harvey Keitel) fremstilles også fullstendig annerledes. Han er en kriger, en geriljasoldat mot den romerske styremakten. Han er ærlig, åpen, enkel og ikke den sleske profitøren vi presenteres for i bibelhistorien. Han presenteres først for oss som en leiemorder som har som oppdrag å drepe Jesus. Jesus’ jobb er å snekre kors til bruk i korsfestelsene som pågår en masse, og blir dermed oppfattet som en kollaboratør hos motstandsbevegelsen. Judas forsøker deretter i stedet å overtale Jesus til å bli med på laget. Men de er uenige om metodene.

Filmen er innom en del av de samme kjente begivenhetene som i DeMilles epos. Jesus helbreder f. eks. en blind i begge filmene. Men det er morsomt å observere at Bryllupet i Kanaan, der Jesus gjorde vin til vann er tatt med i denne, men ikke i filmen fra 1927. Her er det fest og spas.

Jeg likte denne svært godt. Spesielt har jeg tenkt mye på Jesus’ siste fristelse som kommer mens han henger på korset. Historien tok en flott vending der.

Jeg planlegger også å komme tilbake til flere filmer om temaet, feks The Passion of the Christ (Gibson, 2004), The Gospel According to St. Matthew (Pasolini, 1964) og hvorfor ikke Monty Python’s The Life of Brian? Følg med, følg med.