Kategori: Anmeldelser

Kategorier
Anmeldelser

Viklet inn i blondt

I sin femtiende (!) «helaftens» animasjonsfilm fant Disney tilbake til magien fra sine aller største suksesser. Filmen Tangled, eller To på rømmen som er dens norske tittel, kunne knapt ha vært verdigere en slik jubilant. Filmskaperne har her lyktes med det meste. Det handler om at sluttproduktet har blitt den kombinasjonen av humor, spenning, romantikk, gode sanger og ikke minst godt håndtverk som det har vært mye lengre mellom de siste årene enn da Disney startet. Ser vi bort fra gulleggene til Pixar så var det nok flere enn meg som lurte på hva som hadde skjedd med Disney da de kom med Chicken Little (Lille kylling) i 2005. Før 2008 måtte man diskutabelt langt ned på nittitallet før man fant en god film fra den gamle kjempen. Så kom det et friskt pust med Bolt i 2008, og Prinsessen og frosken fulgte opp året etter.

Tangled bygger på den gamle Brødrene Grimm-historien om Rapunzel, jenta som ble holdt som fange i tårnet. Og kanskje er rett og slett årsaken til suksessen at man har en klassisk historie som har overlevd fram til vår tid? En av årsakene er det nok, men neppe hele forklaringen. Det virker nemlig som om man i Disneys hus syns det er morsomt å lage film igjen.

Kategorier
Anmeldelser

Lulus eske

G.W. Pabst var nazist. Sannsynligvis. I alle fall samarbeidet han med det tyske rike og propagandaminister Goebbels under andre verdenskrig, og lagde i den forbindelse et par filmer. Det er for øvrig interessant at disse ikke er nevnt på IMDb. Opptil flere poeng gjøres det av Pabsts karriere i Quentin Tarantinos Inglourious Basterds også, bl. a. er hans film Pitz Palu sentral i en scene. Det virker muligens litt respektløst å innlede på denne måten, fordi flere av filmene han lagde før andre verdenskrig regnes som noe av det beste innen tysk film.

Louise Brooks var pen. Udiskutabelt. Hun på sin side samarbeidet med Pabst i kanskje hans største mesterverk, Die Büchse der Pandora (1929). Det ble også hennes mest kjente film. Amerikanerinne som hun var, hadde hun allerede prøvd seg i Hollywood med ganske bra hell. På mange måter var hun en trendsetter med sin spesielle Bob-frisyre. Hun ble imidlertid aldri spesielt populær blant sosieteten og sine egne kollegaer. Noe var nok basert på misunnelse, men Louise Brooks hadde også en del åpenhjertige uttalelser om kvinners seksualitet, som muligens falt enkelte tungt for brystet.

I filmen møter vi henne som Lulu, en kvinne som tvinner de fleste menn rundt lillefingeren. I kjølvannet av dette skaper hun tragedie etter tragedie. Hardest rammet blir nok Dr. Schön og hans sønn Alwa, som begge to lar seg forlokke og forlede. Det hele ender faktisk med at Lulu, uforskyldt, bli anklaget for drap og stilt for retten. Det er under rettssaken at aktor trekker parallellen mellom Lulu og mytologiens Pandora. Pandora var vakker og forførende, men hun var også i besittelse av en eske som inneholdt all verdens ondskap. Det er dog nokså enkelt å se på aktor at han selv kunne tenkt seg et dypdykk i Lulus eske. Under rettsaken klarer imidlertid Lulu å rømme, godt hjulpet av noen tidligere beilere, og det bærer til London. Hennes plager er likevel slett ikke over, for i Londons gater herjer Jack the Ripper.

Nok en gang er jeg imponert over DVD-en fra Criterion, det er ganske utrolig at dette er en film som er over 80 år gammel. Det er også mye fint ekstramateriale å fordype seg i, i tillegg til hele fire forskjellige musikalske lydspor er det to ganske så interessante intervjuer med Louise Brooks og Michael Pabst, G.W. Pabsts sønn.

Kategorier
Anmeldelser

Rottefangeren fra Glasgow

De første minuttene av Ratcatcher gir seerne en sugende trøkk i mellomgulvet, nok til enten å ta avstand fra den eller la seg fengsle av det resterende. Vi er i Glasgow på midten av 70-tallet, og de fra før grimme omgivelsene er ytterligere skjemmet av en vidtgående streik blant renholdsarbeiderne i byen. Det flyter søppel overalt. Skadedyrene, både de firbente og de tobente har gode tider.

Tolv år gamle James (William Eadie) lever sammen med sin mor, far og to søstre i et svært så forsoffent strøk. De står på venteliste for et nytt hus i en drabantby utenfor sentrum. James, som blir offer for en personlig og svært alvorlig tragedie, drar av og til ut til det nye boligområdet for å flykte fra virkeligheten og skyldfølelsen han opplever. Det er kun her han i korte glimt finner et snev av lykke.

Gleden er nemlig ellers svært forbigående. James’ far drikker og slår. Den eneste jenta han liker byr seg fram til alle andre i nabolaget. Nabolagets bøller er en daglig pest og plage. Hadde det ikke vært noe annet enn dette ville filmen vært en prøvelse å se på. Men regissør Lynne Ramsay (dette var hennes debutfilm) klarer, ikke minst gjennom mange vakre bilder, å gjøre det hele til melankolsk poesi. Filmen kunne vært lagd med gråfilter foran kamera, men i stedet er det lyseblått. Er det håpet?

*****

Lynne Ramsay fulgte opp debuten med Morvern Callar i 2002. Etter det har det vært stille fra henne før hun i år er på plass i Cannes med We Need to Talk About Kevin (nominert til Gullpalmen). Den har fått svært gode kritikker.

Kategorier
Anmeldelser

På bunnen

En av de tingene jeg liker spesielt godt med DVD-produsenten Criterion, er at størrelsen på kolleksjonen etter hvert gjør det mulig å finne fram til fellestrekk og felles tema mellom filmer. En god del av dette er selvsagt tiltenkt fra Criterions side. De har blant annet utgitt store deler av enkelte regissørers filmografi. Men de går også på tvers, som i dette tilfellet med The Lower Depths.
Denne doble DVD-utgivelsen (foreløpig ikke på Blu-ray) inneholder to adapsjoner av Maksim Gorkijs roman fra 1902. De to verdenskjente regissørene Jean Renoir og Akira Kurosawa lagde med 21 års mellomrom hver sin tolkning av denne. Og det er to veldig forskjellige filmer.
Renoirs versjon, som var den første, ble satt noenlunde til samtidens Frankrike. Karakterene bærer imidlertid russiske navn. Historien det hele bygger på lemner ikke mye rom for glede, men Renoir klarer å bringe noe humor inn i dysterheten. Sort, javel, men likefullt humor. Det virker som om hovedpersonene i større grad er likeglad med sin skjebne enn i Kurosawas senere adapsjon, de tar hver dag som den kommer. Jean Renoir som spiller kanskje den mest sentrale karakteren, tyven Pepel, virker som om han like gjerne kunne hatt en annen skjebne eller bodd et annet sted enn i det forsofne herberget. Han er av forsonende legning, og selv om han havner i alvorlig trøbbel har han en egen evne til å komme ut av det med bena på jorden. Det er selvsagt tragiske ting som skjer også her, men de er stilt mer i bakgrunnen enn i Kurosawas versjon.
Kurosawa valgte Edo-perioden som ramme for denne historien, altså flere hundre år før Renoirs versjon utspilte seg. Noe han ofte vendte tilbake til i filmene sine var samfunnets utskudd, men aldri var det så dystert og håpløst som her. Vi befinner oss i slumstrøket nede i en slags kløft, og får en følelse av at byen er like ovenfor kanten. Vi besøker den aldri, men innimellom kommer landsbybefolkningen fram til kanten og ser ned på stakkarene under, som stort sett består av tiggere, prostituerte og syke. Stort sett oppholder vi oss i ett rom i denne filmen, der karakterene forsvinner ut den ene døra og entrer scenen på nytt gjennom en annen. Det hele kjennes derfor veldig ut som et teaterstykke, noe det også har vært adaptert som. Dette er veldig grimme saker, som det anbefales at man angriper med et godt stykke livsglede i reserve — det er ingen feelgood-film.
To svært så forskjellige varianter av samme roman er altså blant skattene man kan finne i Criterionkolleksjonen.

Kategorier
Anmeldelser

The Brazilian Job

Jeg går nok generelt altfor lite på kino. Litt rart kanskje, siden jeg driver en filmblogg, men mye av det som lanseres for tiden finner jeg på papiret uhyre lite interessant. Like fullt har jeg noen guilty pleasures, og Fast&Furious-franchisen er en av disse. Jeg eier ingen av de tidligere installasjonene på DVD, men vil ikke for alt i verden gå glipp av dem på kino. På det brede lerret, med salen fylt av rånere er dette perfekt underholdning. Det er faktisk overraskende at film nr fem i en ti år gammel serie er såpass bra.

Vin Diesel og Paul Walker er altså tilbake med en femte film, nøyaktig der det hele sluttet i Fast & Furious (2009). Relativt tidlig i Fast and Furious Five er det noen biler som skal stjeles fra et tog, selvsagt i fart. Her koker det over av både testosteron og adrenalin. Det er vanskelig å tro, men det blir ganske snart enda mer av nevnte kjemikalier når Special Agent Johnson melder seg på i jakten på våre venner. The Rock sørger for mer enn dobling av tykke tyrenakker samt flexing av alle -cepser som finnes. Og kanskje et par til. Men de bulende menn i de nye bilene har, selv om det er trangt om plassen, også rom for følelser. Familien er for det første i ferd må å forøkes, og for det andre så snakkes det varmt for farsrollen. Jeg humret kanskje vel så mye av en del av disse svulstige tiradene enn jeg gjorde under den råeste biljakten.


Filmen kunne nok tjent på en enda strammere regi i enkelte deler. Det brukes ganske mye tid på å drille inn en scene der det skal kjøres raskt for å unngå noen overvåkingskameraer. I denne sammenhengen blir det også stjålet noen helt spesielle biler. Ingenting av dette får til slutt noen som helst betydning for utkommet som sådan, men er tatt med for å få vist mer bilkjøring. Toretto’s Seven (eller er det Eight) har klare roller de også, men det er bl. a. i slike scener filmen skiller seg fra mer intelligente heist-filmer som Ocean’s Eleven. I de aller mest vellykkede actionfilmene er det også viktig at vi har en veldig ond og utspekulert skurk. Dessverre er rikingen Reyes bare en pappfigur, jeg vil beskrive ham som sleip og ikke spesielt ubehagelig i det hele tatt. Videre er slutten i overkant pompøs der den skal oppsummere hver enkelts gjøren og laden.

Kommer det enda en oppfølger? Selvsagt gjør det dét. Med The Rocks exit i denne filmen, samt alle pengene filmen spilte inn åpningshelgen i USA, så er jeg nokså sikker på at våre venner igjen ruller inn på en kino nær deg i løpet av et par års tid.