Kategori: Anmeldelser

Kategorier
Anmeldelser

I am Cuba (1964)

Hva er det med disse russerne og kamerateknikk? De lange tagningene, de vakkert komponerte bildene, bruken av ekstrem vidvinkel… det er bare å gi seg over, det er besettende.

Dette er en film om Cuba, det ér Cuba, det er jeg som er Cuba. Filmen er en oppvisning i teknikk, nei stryk dét, det er kunst, det er fortellerglede, det er kjærlighet til et land, det er frihetstrang og revolusjonær kamp. Når alle idéene ikke akkurat settes i system, men blandes, og gjøres tilgjengelig for oss av uhyre dyktige filmskapere blir det til en stor filmopplevelse.

Jeg ble rent svimmel av enkelte scener. Kameraet opptrer som både subjekt og teknisk objekt i enkelte sekvenser. De maskekledte danserinnene på nattklubben tar av seg maskene og hilser til kameraet i det dette glir forbi, i neste øyeblikk er vi tett inne i en dialog rundt et bord der deltakerne ikke enser kamera, dvs. det er ikke lengre der.

Begravelsesscenen i kjølvannet av trappemassakren (!) har en så imponerende kamerasekvens at det gir litt gåsehud. Klippet ligger tilgjengelig annet sted på nettet, men dette er ikke en film man bør oppsøke i 320×240-oppløsning på en pc-skjerm, til det er filmen for bra.

Litt edruelig til slutt. Etter sigende fikk regissøren oppdraget av det sovjetiske regimet å lage en film for å promotere internasjonal sosialisme og henge ut de amerikanske imperialistene. Kalatozov gjorde selvfølgelig nettopp ikke dette, og det endte med bannlysing av det ferdige resultat både i Sovjetunionen – og på Cuba. Regissør Kalatozov er for øvrig muligens enda mer kjent for The Cranes are Flying.

Kategorier
Anmeldelser

The Human Condition (I) (1959)

Har lenge nølt med å sette i gang med denne trilogien på grunn av lengden. Har kjent på det at jeg burde ha veldig god tid før jeg kunne begynne. Etter at en venn tipset meg om at hver av installasjonene i trilogien var delt i to, slik at vi egentlig snakker om seks avsnitt, kjentes det hele betydelig mer overkommelig ut. Jeg har nå sett den første filmen fordelt over to kvelder og angrer ikke.

Kaji er en japansk gruveingeniør, som etter å ha lagt fram en plan for effektivisering av gruvedrift, blir sendt ut i felten for å gjennomføre dette i praksis. Et viktig element for at Kaji har akseptert denne… forfremmelsen, er at han til gjengjeld er sikret å ikke bli tvangsutskrevet til den japanske hæren. Dette er nemlig ikke et hvilket som helst sted og med hvilke gruvearbeidere som helst. Vi befinner oss i Mandsjuria, Kina under andre verdenskrig og gruvearbeiderne er kinesiske slavearbeidere. Vilkårene er mildt sagt kummerlige og arbeidet ledes av en tyrannisk offiser.

Kaji har tatt med seg sin kone til leiren og forsøker å føre et normalt liv mens han overfører teori til praksis. Dette går sakte fremover, men i raskere takt skaffer han seg fiender blant leirens ledelse. Jeg er svært spent på fortsettelsen.

 

Kategorier
Anmeldelser

Bob le flambeur (1956)

Ai, for en film. Har lenge hatt lyst til å sjekke ut litt tidlig Melville, og dette ga jo mersmak. Han har jo egentlig en ganske liten produksjon også, så det bør være overkommelig å oppnå et tilnærmet totalt overblikk. Jeg var spent på om jeg ville finne spor av hans ultracoole stil fra de mest kjente filmene, og sannelig om jeg ikke må si ja til det. I tillegg er det jo her elementer fra nouvelle vague! Melville blir jo sjelden eller aldri nevnt som en del av denne bølgen, men i denne er det både klipping og en sporadisk voiceover som leder tankene i den retning. Jeg må videre trekke fram den fantastisk utseende Isabelle Corey som jeg ikke kan forstå ikke fikk flere større roller. Hennes utstråling er i Jean Seberg-klasse.
Filmen handler om Bob, gambleren, hvis hell er dalende. Han planlegger derfor et kupp sammen med noen kumpaner. Spenningen består bl. a. i om hellet hans vil snu i denne sammenheng. Denne anbefales sterkt for heist-tilhengere, tilhengere av fransk film og krimdrama generelt.

Kategorier
Anmeldelser

Quai des Orfèvres (1947)

Henri-Georges Clouzot huskes for noen mesterlige filmer; Le salaire de la peur og Les diaboliques. Clouzot opererte i film noir-land, men filmene blir på grunn av rigide regler aldri regnet som det. Men dette er jo en film noir – sjalusidrap, femme fatale og greier, til alt overmål to av dem, siden dette er en fransk film. Den har imidlertid et ganske spesielt særpreg, det vises ikke en eneste voldshandling, ikke en enda ørefik etter det jeg fikk med meg. Spenningen ligger i om noen vet at hvem gjorde hva, og at det i såfall ikke er politiet. Jeg syns dette er en vellykket film, den er ikke helt der oppe med sine beste amerikanske brødre, men det er gjennomført kvalitet i de fleste ledd.
DVD-en jeg så er fra Criterion, den er ute av produksjon, men jeg fikk tak i den litt tidligere i år.

Kategorier
Anmeldelser

Smoke (1995)

Og hvorfor i alle dager hadde jeg ikke sett denne tidligere?

Det merkelige er at jeg på forhånd trodde jeg visste noenlunde hvordan denne var, jeg hadde fått det inntrykket at det stort sett skulle foregå inne i en butikk, og at alle røyket og pratet hele tiden. Det stemte jo bare delvis.

Riktignok danner tobakksforretningen til Auggie Wren (Keitel) et slags utgangspunkt for det som skjer, men det er nok riktigere å si at det hele dreier som om mennesker enn et sted. Skjønt, selvsagt er det Brooklyn som er stedet, kanskje også mye at det har en egen rolle i filmen. Så, hva handler den om? Gode William Hurt er sentral som den tilbaketrukne forfatteren… oh, crap. Noen handlingsbeskrivelse er håpløst her. Men det betyr ikke at historien(e) er usammenhengende. De ulike handlingsforløpene griper inn i hverandre på en elegent og humoristisk måte og gir perfekt.

Jeg likte denne filmen fryktelig godt.

Samme år (neppe en oppfølger, men en slags del to) kom også Blue in the Face fra samme regissør og skuespillere. Egentlig minner denne meg litt om at det er «ideer vi ikke fikk plass til, men her er de likefullt». Dette er en film bestående av enkeltscener, og står i vesentlig mindre grad på egne ben. Likevel er deler av den svært sjarmerende. Lou Reed forteller litt om Brooklyn og annet han har på hjertet. Jim Jarmusch slenger innom, tar sin siste sigarett, forteller noen historier og er alltid underholdende. John Lurie med sitt lille band likeså. Madonna overleverer et syngetelegram til Auggie, og i det hele tatt. Et hyggelig supplement til Smoke!