Kategorier
Anmeldelser

Gutta på tur

Peter Weir er en regissør som de fleste har et forhold til, men det slår meg at det kanskje kan være uten å vite det. Weir har holdt på i svært mange år, og selv om han har vært mindre aktiv i den senere tid så har han en filmografi å slå i bordet med som kan matche de aller fleste. Likevel oppnår ikke navnet hans, hvis nevnt rundt bordet, den samme gjenkjennende nikking som Scorsese, Coppola, Spielberg nok gjør.

Hans gjennombrudd kom innenfor australsk nybølge med glimrende filmer som Picnic at Hanging Rock (1975), The Last Wave (1977) og den sterke antikrigsfilmen Gallipoli (1981). Da han etter hvert tok skrittet ut i den internasjonale verden klarte han likevel å beholde et særpreg og evnen til å fortelle. Weir vil ofte noe med filmene sine. Gjerne handler de om mennesker som står utenfor, som ikke passer til omgivelsene, som f. eks. storbypolitimannen som må etterforske et drap i Amish-land (Harrison Ford i Witness) eller familiemannen som ikke vet at han er realitystjerne (Jim Carrey i The Truman Show).

Hans forrige film, Master and Commander: The Far Side of the World, kom så langt tilbake som i 2003. Den ble en brukbar kommersiell suksess, men ble ikke starten på den franchisen som originalmaterialet gir grunnlag for. Etter det så har det vært stille fra Weir før han sent i fjor lanserte The Way Back.

I filmen samarbeider Weir igjen med Ed Harris (The Truman Show) samt Colin Farrell, men det er også en rekke ukjente skuespillere med på laget. Historien som også denne gang er løselig basert på en roman(biografi), handler om at en gruppe Gulagfanger under andre verdenskrig flykter fra fangeleiren og til slutt ender opp i India. Dette utgjør en distanse på rundt 650 mil. Mye av handlingen går dermed ut på å forsøke å beskrive denne uutholdelig lange og krevende marsjen og få overført lidelsene til oss seere. I sannhet er dette en utfordrende oppgave. Jeg synes Weir lykkes rimelig godt, men ikke mer. Det lille ekstra som man bør ha lov til å forvente fra Peter Weir er ikke der. Når det er sagt, så er det en rekke positive ting å trekke fram, ikke minst den fantastisk flotte fotograferingen og landskapsskildringen.

En liten genistrek fra Weirs side er å la Ed Harris spille en amerikaner. Dette kan derfor på en utmerket måte unnskylde bruken av gebrokkent engelsk hos karakterene, noe som ofte trekker ned inntrykket av filmer. Overveiende godt skuespill er det også. Det er gledelig at Peter Weir har laget film igjen, og man kan bare håpe at det ikke går så lang tid til hans neste. Mannen er jo ennå ung.

Kategorier
Anmeldelser

Viklet inn i blondt

I sin femtiende (!) «helaftens» animasjonsfilm fant Disney tilbake til magien fra sine aller største suksesser. Filmen Tangled, eller To på rømmen som er dens norske tittel, kunne knapt ha vært verdigere en slik jubilant. Filmskaperne har her lyktes med det meste. Det handler om at sluttproduktet har blitt den kombinasjonen av humor, spenning, romantikk, gode sanger og ikke minst godt håndtverk som det har vært mye lengre mellom de siste årene enn da Disney startet. Ser vi bort fra gulleggene til Pixar så var det nok flere enn meg som lurte på hva som hadde skjedd med Disney da de kom med Chicken Little (Lille kylling) i 2005. Før 2008 måtte man diskutabelt langt ned på nittitallet før man fant en god film fra den gamle kjempen. Så kom det et friskt pust med Bolt i 2008, og Prinsessen og frosken fulgte opp året etter.

Tangled bygger på den gamle Brødrene Grimm-historien om Rapunzel, jenta som ble holdt som fange i tårnet. Og kanskje er rett og slett årsaken til suksessen at man har en klassisk historie som har overlevd fram til vår tid? En av årsakene er det nok, men neppe hele forklaringen. Det virker nemlig som om man i Disneys hus syns det er morsomt å lage film igjen.

Kategorier
Litteratur

Abraham Lincoln, Vampire Hunter

I sin forrige bok grep Seth Grahame-Smith tak i en verdenskjent roman, Jane Austens Stolthet og fordom. Inn i handlingen skrev han så inn noe så upassende som zombier. Zombier i Victoriatidens England høres ut som en fantastisk ide. Men selv om boken Pride and Prejudice and Zombies solgte svært godt (med Jane Austen oppgitt som medforfatter), syntes jeg personlig ikke at det hele fungerte slik konseptet kunne ha gjort. All heder til forfatteren for påkommenheten, men rammen ble litt for tvungen. Jeg var derfor måteholdent skeptisk til hans neste forsøk, selv om også den idéen var frisk. Her tar han tak i en faktisk historisk person, ingen ringere enn Abraham Lincoln, og forteller oss den egentlige historien om hans liv.

Få, om noen, har i tillegg til Seth Grahame-Smith sittet på kunnskapen om den egentlige grunnen til at president Abraham Lincoln satte seg fore å bekjempe slaveriet. Årsaken var vampyrer. Vampyrene florerte nemlig i datidens USA. De hadde emigrert fra Europa i hopetall på grunn av den enkle tilgangen på det, for dem i dobbelt forstand, livsnødvendige blodet. Slaveriet åpnet for at man med de rette kontaktene kunne få tilgang til fargede, til slaver, hvor ingen stilte spørsmål ved om disse kunne gjøres rede for i ettertid. Vampyrene var ofte rike etter århundrer som udøde og kunne betale godt for seg. Ved å inngå allianser med plantasjeeierne kunne de leve godt og eksistere forholdsvis åpent, dog uten at deres egentlige agenda var kjent for folk flest.

Grahame-Smith kom, skal vi tro forfatterens forord, over Lincolns ukjente dagbøker der hele denne beretningen var nitidig beskrevet. Han følte seg umiddelbart forpliktet til å dele den med resten av verden, noe denne boken altså er resultatet av. Jeg ble betydelig mer imponert over denne boken enn forfatterens forrige. Rammene er friere her, da man slipper å forholde seg til litterære passasjer og personer som kun er kjent fra ett spesifikt verk. Det er ganske mye ved Lincolns liv som det ikke er mulig å redegjøre for i detalj, og svært mange av hans beskrevne handlinger er mulig å se i et annet lys hvis man har forfatterens frodige fortellerevne som bakteppe. Likevel er det nok Lincolns mest ukjente sider, oppveksten og tidlig voksenliv som i boken blir de mest spennende. Når vi beveger oss inn i presidentperioden og Grahame-Smith skal sjonglere med de faktiske begivenhetene blir linen vanskeligere å balansere på og friheten mindre. Boken anbefales, selv om den har noen svakheter også denne.

Dette er et prosjekt jeg ville blitt svært overrasket over hvis ikke Hollywood grep tak i, og ganske riktig – det kommer en film i 2012. I regissørstolen sitter Timur Bekmambetov. Han er ansvarlig for filmer som Daywatch og Wanted, og vi bør vel kunne tro at han distanserer seg noe fra dette i arbeidet med den kommende filmen. Jeg håper på en film som i allefall ikke går etter blockbuster-konseptet, men er mørkere og i det minste ivaretar en god tidskoloritt. Det bekymrer meg også litt at han som i følge IMDb er castet som Lincoln, Benjamin Walker, ikke ligner. I det hele tatt. Men den tid, den sorg.
Lenke til filmprosjektet på IMDb.

Kategorier
Anmeldelser DVD

A Film Unfinished (2010)

Etter at andre verdenskrig var over, oppdaget man i et øst-tysk arkiv omlag seksti minutter med råfilm, fordelt på fire ruller. Dette viste seg raskt å være opptak fra ghettoen i Warszawa, gjort av nazistene selv i maidagene 1942. Filmen ble ansett som en viktig kilde for historikere som et autentisk bilde av forholdene.
Imidlertid, da man senere fant tilleggsmateriale og bortklipte scener, ble plutselig det hele betydelig mer komplisert. Grunnen var at disse klart viste at alt var nitidig iscenesatt.
Filmen om filmen, A Film Unfinished, presenterer for oss opptakene i sin helhet med klare henvisninger til de koreograferte delene.

Et ukritisk blikk på den opprinnelige filmen viser oss en ghetto fylt av kontraster. De bedrestilte jødene går i selskaper og nærmeste fråtser i overflod, alt mens de på fortauet utenfor skritter over likene av de fattige som har dødd av sult der de stod eller satt. Tilleggsopptakene viser oss tvangen dette ble gjennomført under, redselen i blikkene deres, mens de – naturlig nok – ikke iherdig protesterer mot maten og brennevinet.

Det kan spekuleres i årsakene til at filmen ble laget. Tysk innenrikspropaganda for å vise jødene som et klassedelt folk som behandler sine dårligstilte som dyr? Propaganda for å vise at jødene ble behandlet bra – av tyskerne – i ghettoen? Vi får nemlig ikke se overgrep utført av tyskere. De som sprer uro i gatebildet er de jødiske oppmennene oppnevnt av nazistene, de sistnevnte er knapt med i filmen.
Personlig tror jeg at dette er en dokumentasjon for senere tyske generasjoner av «et folk som engang var» – «dette er noe som ble kalt jøder, før det tredje riket befridde jorden for slike…»
Etter hvert blir vi også vitne til rituelle jødiske seremonier, alt filmet med den hensikt å vise at dette er umennesker som fortjener sin tiltenkte skjebne. Måten en omskjæring av et lite guttebarn blir fremstilt er kun egnet til å vekke avsky, selv med et så objektivt syn på den handlingen som overhode mulig.

I dokumentaren viser regissør Hersonski filmen for noen overlevende jøder, som på ingen måte kjenner seg igjen i måten ghettoen blir presentert på. Alt er manipulert for å sette jødene i dårlig lys – add insult to injury, som det heter på engelsk.
Jeg opplevde denne dokumentaren som uhyre sterk. På mange måter vel så sterkt som filmer fra konsentrasjonsleire, som vi jo har sett flere av. Så grusomt som vi vet det var i leirene – den kynismen og nitidige ydmykelsen som ligger bak disse «hverdagsscenene» blir nesten enda verre. Jeg anbefaler denne filmen sterkt, den kan enklest bestilles fra Amazon.

Kategorier
Diverse

83rd Academy Awards: Mine tips

Jeg har ikke sett en brøkdel av disse, og har derfor desto bedre forutsetninger for å tippe riktig.

Actor in a Leading Role
  • Colin Firth in The King’s Speech
    sett, og Oscar går jo ikke sjelden til folk med handicap.
Actor in a Supporting Role
  • John Hawkes in Winter’s Bone
    sett, og denne vil være fortjent.
Actress in a Leading Role
  • Jennifer Lawrence in Winter’s Bone
    sett, og hun er kanon, men det blir vel Portman…
Actress in a Supporting Role
  • Hailee Steinfeld in True Grit
    her vet jeg ingenting, men satser på denne lille jenta.
Animated Feature Film
  • Toy Story 3 Lee Unkrich
    her tipper jeg alltid Pixar.
Art Direction
  • The King’s Speech
    Production Design: Eve Stewart; Set Decoration: Judy Farr
Cinematography
  • True Grit Roger Deakins
    etter syv tidligere nominasjoner lykkes det endelig.
Costume Design
  • The King’s Speech Jenny Beavan
Directing
  • The King’s Speech Tom Hooper
Documentary (Feature)
  • Exit through the Gift Shop Banksy and Jaimie D’Cruz
Documentary (Short Subject)
  • The Warriors of Qiugang Ruby Yang and Thomas Lennon
Film Editing
  • 127 Hours Jon Harris
Foreign Language Film
  • Biutiful Mexico
    Mulig det bare er Bardem…
Makeup
  • The Wolfman Rick Baker and Dave Elsey
    høres ut som en film med mye makeup.
Music (Original Score)
  • 127 Hours A.R. Rahman
    alltid god bruk av musikk i Danny Boyles filmer.
Music (Original Song)
  • If I Rise from 127 Hours Music by A.R. Rahman Lyric by Dido and Rollo Armstrong
    som jeg sa.
Best Picture
  • Winter’s Bone Anne Rosellini and Alix Madigan-Yorkin, Producers
    i et år med jevne filmer hadde det vært moro om denne tok det hjem.
Short Film (Animated)
  • Day & Night Teddy Newton
    søt, men kanskje for enkel.
Short Film (Live Action)
  • Na Wewe Ivan Goldschmidt
Sound Editing
  • Inception Richard King
Sound Mixing
  • Inception Lora Hirschberg, Gary A. Rizzo and Ed Novick
Visual Effects
  • Inception Paul Franklin, Chris Corbould, Andrew Lockley and Peter Bebb
Writing (Adapted Screenplay)
  • The Social Network Screenplay by Aaron Sorkin
Writing (Original Screenplay)
  • Inception Written by Christopher Nolan