Peter Weir er en regissør som de fleste har et forhold til, men det slår meg at det kanskje kan være uten å vite det. Weir har holdt på i svært mange år, og selv om han har vært mindre aktiv i den senere tid så har han en filmografi å slå i bordet med som kan matche de aller fleste. Likevel oppnår ikke navnet hans, hvis nevnt rundt bordet, den samme gjenkjennende nikking som Scorsese, Coppola, Spielberg nok gjør.
Hans gjennombrudd kom innenfor australsk nybølge med glimrende filmer som Picnic at Hanging Rock (1975), The Last Wave (1977) og den sterke antikrigsfilmen Gallipoli (1981). Da han etter hvert tok skrittet ut i den internasjonale verden klarte han likevel å beholde et særpreg og evnen til å fortelle. Weir vil ofte noe med filmene sine. Gjerne handler de om mennesker som står utenfor, som ikke passer til omgivelsene, som f. eks. storbypolitimannen som må etterforske et drap i Amish-land (Harrison Ford i Witness) eller familiemannen som ikke vet at han er realitystjerne (Jim Carrey i The Truman Show).
Hans forrige film, Master and Commander: The Far Side of the World, kom så langt tilbake som i 2003. Den ble en brukbar kommersiell suksess, men ble ikke starten på den franchisen som originalmaterialet gir grunnlag for. Etter det så har det vært stille fra Weir før han sent i fjor lanserte The Way Back.
I filmen samarbeider Weir igjen med Ed Harris (The Truman Show) samt Colin Farrell, men det er også en rekke ukjente skuespillere med på laget. Historien som også denne gang er løselig basert på en roman(biografi), handler om at en gruppe Gulagfanger under andre verdenskrig flykter fra fangeleiren og til slutt ender opp i India. Dette utgjør en distanse på rundt 650 mil. Mye av handlingen går dermed ut på å forsøke å beskrive denne uutholdelig lange og krevende marsjen og få overført lidelsene til oss seere. I sannhet er dette en utfordrende oppgave. Jeg synes Weir lykkes rimelig godt, men ikke mer. Det lille ekstra som man bør ha lov til å forvente fra Peter Weir er ikke der. Når det er sagt, så er det en rekke positive ting å trekke fram, ikke minst den fantastisk flotte fotograferingen og landskapsskildringen.
En liten genistrek fra Weirs side er å la Ed Harris spille en amerikaner. Dette kan derfor på en utmerket måte unnskylde bruken av gebrokkent engelsk hos karakterene, noe som ofte trekker ned inntrykket av filmer. Overveiende godt skuespill er det også. Det er gledelig at Peter Weir har laget film igjen, og man kan bare håpe at det ikke går så lang tid til hans neste. Mannen er jo ennå ung.