Kategorier
Anmeldelser

Deux films de René Clair

René Clair både skrev og regisserte disse to filmene, som ble lansert med et drøyt halvt års mellomrom i 1931. Begge to er farsepregede komedier som har hatt stor innflytelse på filmer som kom etter. Le million var først ut, og den slapstickpregede komikken er lett å kjenne igjen hos f. eks. The Marx Brothers.

Og begge to er altså tidlig lydfilm, la meg presisere dét. Dette kan høres direkte på lydsporene, teknikken og ren slitasje gjør nok at dette aldri kan restaureres til det fulle. Men vi merker det også ellers, dialogen er egentlig holdt til et minimum og Clair valgte å gjøre begge to delvis til musikaler. Kanskje Le million mer enn sin etterfølger i så måte.

Historien i begge to handler i bunn og grunn om det samme. Fattigmann slår seg opp og fram, i allefall for en periode. I Millionen handler det om et vinnerlodd på avveie, der den unge lutfattige kunstneren blir offer for intrikate forviklinger før loddet finner tilbake til sin rette eier. Her var det en utskjelling jeg bet meg spesielt merke i – «Murderer! Artist!»
I À nous la liberté er det en fengselsfugl med et helt unikt forretningsmessig talent som slår seg opp til å bli en magnat innen grammofonindustrien, dette går bra inntil han blir innhentet av sin (tildels) mørke fortid. Denne filmen er spesielt kjent fordi den fikk produksjonsselskapet Tobis films til å saksøke Charlie Chaplins film Modern Times, da den kom ut noen år senere. Rett skal være rett, forviklingene rundt samlebåndet i Chaplins fabrikk er svært likt det som foregår i dens franske forgjenger. Men samlebåndskomikk, for å bruke en upassende beskrivelse, må nødvendigvis ha noen likhetstrekk. Og René Clair selv vridde seg nærmest av skam over søksmålet, han var en stor beundrer av Chaplin, og kunne knapt tenke seg noe verre enn å komme på kant med sin kollega. Hvilket han heller ikke gjorde, de to forble uberørt av striden mellom selskapene (som faktisk varte i mer enn ti år).
To viktige filmer med tanke på den innflytelse de har hatt, først og fremst er det dette de bringer med seg til oss i dag.

Kategorier
Anmeldelser

The Harder They Come (1972)

Dette er en upretensiøs film. Onde tunger kan kalle den for en eneste lang musikkvideo for Jimmy Cliff. Mer positivt innstilte vil kunne si at den er et kraftig lyskespark til musikkindustrien, hvor noen få store råder grunnen for mange små talenter.

Som ofte er tilfelle, er den noe midt i mellom. Det som er sikkert er at filmen førte til et gjennombrudd for jamaicansk musikk (reggae) i vesten og i USA spesielt. Dette skjedde riktignok ikke over natten. Filmen var en «sleeper hit». Roger Corman tok ansvaret for distribusjonen i USA og fikk etter hvert stor suksess med den på såkalte midnattsvisninger.

Soundtracket består av en rekke hits fremført av Jimmy Cliff, som også spiller hovedrollen i filmen. Tittelsporet er det viktigste, som låten filmens hovedperson skriver og spiller inn for en kynisk plateprodusent. I tillegg finnes perler som «You can get it if you really want», «Many rivers to cross» og «Sitting in Limbo».

Handlingen i filmen er ellers ganske ukomplisert, vår venn Jimmy nekter å finne seg i å bli utnyttet av arbeidsgivere og plateprodusenter og går håndgripelig til verks. Historien er i den forbindelse løselig basert på en jamaicansk kriminell på 40-tallet. Filmen anbefales, i det minste som et viktig bidrag i musikkhistorien.

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1980

  1. ‘Breaker’ Morant. Brilliant krigsrettdrama, tenk Paths of Glory.
  2. The Long Riders. Den beste om Jesse James.
  3. The Long Good Friday. The rise and fall of Harold Shand.
  4. Star Wars: Episode V – The Empire Strikes Back. Den beste.
  5. The Shining. Nicholson er seg selv, Kubrick på sitt beste.
  6. The Blues Brothers. Landis er en auteur.
  7. Dix minutes de silence pour John Lennon. 10 minutter til minne. Spesielt.
  8. The Changeling. Underkjent grøsser.
  9. Dressed to Kill. Noe av det skumleste jeg så i min ungdom.
  10. The Elephant Man. Lynch er sjelden sort/hvitt.
Kategorier
Anmeldelser

Mississippi Burning (1988)

Jeg liker Alan Parker ganske godt. Flere av hans filmer er gode. De er i tillegg relativt originale, litt utenfor den alminnelig opptråkkede sti, forklart på en utilstrekkelig måte. Men samtidig har han som oftest manglet de siste prosentene for å nå helt opp i toppen.

Midnight Express er muligens den som best står hele løpet ut, men det er også mye som er bra i Birdy, Angel Heart, The Commitments og ikke minst The Wall. Musikk er et gjennomgående trekk i filmene hans, og også i Mississippi Burning setter Parker av tid til små drypp av Negro Spirituals. Handlingen er muligens kjent for de fleste, det er raseuroligheter i Ku Klux Klan-land og FBI-agentene Willem Dafoe og Gene Hackman setter kursen nedover for å etterforske forsvinningen av noen hvite borgerrettsaktivister. Der møter de motstand i form av et godt knippe med karakterskuespillere; R. Lee Ermey, Michael Rooker, Brad Dourif og Stephen Tobolowsky. Det mangler bagateller her også, det gnistrer ikke av samspillet mellom Dafoe og Hackman, enda de prøver hardt. For hardt, kanskje.

Alan Parker er født så sent som i 1944, men lagde sin foreløpig siste film i 2003 og det er vanskelig å si hvor aktiv han kommer til å være i fremtiden.