Kategorier
Kortomtaler

Le journal d’une femme de chambre (1964)

Tilbake på sporet på min odyssé av usette Criterionfilmer, bragte meg i kveld til en av Luis Buñuels mest berømte franske filmer. Jeg er ikke en stor fan av surrealistiske filmer, og heldigvis er ikke dette en av disse. Den er faktisk ganske bra. Vakkert fotografert og en delikat balanse av intriger, sensualitet og ganske mye mystikk. Ja, og komedie!

DVD-en inneholdt også et intervju med den franske manusforfatteren Jean-Claude Carrière, som også spiller presten i filmen. Carrière kjente Buñuel veldig godt, og forteller et par morsomme anekdoter om ham.
Det store spørsmålet: Hvem var det som virkelig gjorde det …?

[IMDb]

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1964

  1. Zulu. Michael Caine & co topper igjen.
  2. I am Cuba. Spektakulært.
  3. Goldfinger. Den beste Bond.
  4. Onibaba. Fantastisk foto, skumle babes.
  5. A Shot in the Dark. Den beste Clouseau.
  6. A Hard Day’s Night. Imponerende upretensiøs og uskyldig.
  7. Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb. Peter Sellers.
  8. Il vangelo secondo Matteo. Den beste evangeliske fremstillingen av historien om Jesus.
  9. The Naked Kiss. Pulp. Pure Pulp.
  10. Fail-Safe. Dyster dommedagsfremstilling.
Kategorier
Anmeldelser

Il vangelo secondo Matteo (1964)

Jeg har to ganger tidligere på denne bloggen vært innom temaet Jesus Kristus. The Gospel According to Matthew er Pier Paolo Pasolinis tilnærming til historien, og som det fremgår av tittelen er den basert på Matteusevangeliet.

Den Jesus som Pasolini presenterer for oss er fordømmende på grensen til det revolusjonære. Prester og Fariseere får passet sitt påskrevet, for å si det slik. Dette var nok neppe utilsiktet fra regissørens side, som selv var Marxist. Sånn sett har også denne filmen mye mer til felles med The Last Temptation of Christ (1988) enn The King of Kings (1927). Willem Dafoes Jesus gikk etter hvert til ganske ytterliggående handlinger for å få fram sine poeng, her går det mest på det verbale løs, men hensikten er den samme. Kontrasten til «milde Jesus, du som sagde» i The King of Kings blir slående.

Pasolini holder seg meget strengt, med kun et par avvik, til evangelieteksten. Så nært at den kunne tekstes til engelsk av en prest, og samtidig fikk den katolske kirkes godkjenning. Det eneste Pasolini reagerte negativt på i så måte var at ordet «St.» snek seg inn i tittelen. Den italienske originaltittelen lyder bare «i følge Matteus». Noe mer liberale er musikkvalgene, som spenner fra Bach til negro spirituals, blues og afrikanske rytmer.

Filmen er visuelt meget vakker, og jeg satt flere ganger og tenkte på hvilke supre tryner en del av skuespillerne hadde. Spesielt gjelder dette Enrique Irazoqui i hovedrollen, samt den unge Maria. Irazoqui var for øvrig spansk og ble dubbet til italiensk. Resten av skuespillerne var italienske og filmen ble også spilt inn der.

DVD-gjengivelsen er ikke direkte ille, men noe grumsete i de mørkeste scenene. Det er absolutt rom for en forbedring her, så vi må kunne håpe at noen forbarmer seg over denne filmen med en forbedret blu-ray. (EDIT: Hvilket nå har skjedd!)

Kategorier
Anmeldelser

I am Cuba (1964)

Hva er det med disse russerne og kamerateknikk? De lange tagningene, de vakkert komponerte bildene, bruken av ekstrem vidvinkel… det er bare å gi seg over, det er besettende.

Dette er en film om Cuba, det ér Cuba, det er jeg som er Cuba. Filmen er en oppvisning i teknikk, nei stryk dét, det er kunst, det er fortellerglede, det er kjærlighet til et land, det er frihetstrang og revolusjonær kamp. Når alle idéene ikke akkurat settes i system, men blandes, og gjøres tilgjengelig for oss av uhyre dyktige filmskapere blir det til en stor filmopplevelse.

Jeg ble rent svimmel av enkelte scener. Kameraet opptrer som både subjekt og teknisk objekt i enkelte sekvenser. De maskekledte danserinnene på nattklubben tar av seg maskene og hilser til kameraet i det dette glir forbi, i neste øyeblikk er vi tett inne i en dialog rundt et bord der deltakerne ikke enser kamera, dvs. det er ikke lengre der.

Begravelsesscenen i kjølvannet av trappemassakren (!) har en så imponerende kamerasekvens at det gir litt gåsehud. Klippet ligger tilgjengelig annet sted på nettet, men dette er ikke en film man bør oppsøke i 320×240-oppløsning på en pc-skjerm, til det er filmen for bra.

Litt edruelig til slutt. Etter sigende fikk regissøren oppdraget av det sovjetiske regimet å lage en film for å promotere internasjonal sosialisme og henge ut de amerikanske imperialistene. Kalatozov gjorde selvfølgelig nettopp ikke dette, og det endte med bannlysing av det ferdige resultat både i Sovjetunionen – og på Cuba. Regissør Kalatozov er for øvrig muligens enda mer kjent for The Cranes are Flying.

Kategorier
Lister

Ode til Wilder

Min rangering av Billy Wilders filmer, inkludert noen han skrev manus til.

  1. The Apartment (1960)
  2. Ace in the Hole (1951)
  3. Sunset Blvd. (1950)
  4. Double Indemnity (1944)
  5. Some Like It Hot (1959)
  6. Five Graves to Cairo (1943)
  7. The Lost Weekend (1945)
  8. Ball of Fire (1941)
  9. Witness for the Prosecution (1957)
  10. Midnight (1939)
  11. Ninotchka (1939)
  12. The Bishop’s Wife (1947)
  13. Sabrina (1954)
  14. Stalag 17 (1953)
  15. Love in the Afternoon (1957)
  16. A Foreign Affair (1948)
  17. Bluebeard’s Eighth Wife (1938)
  18. One, Two, Three (1961)
  19. The Private Life of Sherlock Holmes (1970)
  20. Kiss Me, Stupid (1964)
  21. The Fortune Cookie (1966)
  22. The Front Page (1974)
  23. The Major and the Minor (1942)
  24. Avanti! (1972)
  25. Irma la Douce (1963)
  26. The Seven Year Itch (1955)
  27. The Spirit of St. Louis (1957)
  28. Buddy Buddy (1981)