mar 142011
 

Et fascinerende epos fra en av Hollywoods mest gigantomaniske regissører, Cecil B. DeMille. Jeg innrømmer gjerne at jeg lar meg fengsle av slike filmer – man lager rett og slett ikke filmer på denne måte lengre. Da ser jeg selvsagt bort fra selvfølgeligheter som at dette er stumfilm, jeg tenker først og fremst på scenografien. Kulissene er rett og slett imponerende, det samme er antallet statister.

Kongenes konge er altså Jesus fra Nasaret, en tittel han sarkastisk blir tildelt av sine romerske fangevoktere. Jeg regner med at de fleste kjenner denne historien, slik at jeg ikke risikerer altfor mange spoilere. Historien tar utgangspunkt i Jesus’ siste dager, fra perioden hvor han begynte å bli kjent blant Judeas ledere, fram til korsfestelsen og oppstandelsen. Filmen er svært tro mot evangeliene, og nesten hver eneste tekstplakat er signert med en bibelpassasje. Alle de kjente begivenheter er skildret, helbredelse av blinde, demonutdrivelse og gjenoppvekkingen av Lazarus fra de døde. Slutten av Jesu liv fra det siste måltid til han blir forrådt av Judas og dømt av Pilatus er naturlig nok viet stor plass (merker at jeg skriver som en trosbekjennelse her nå).

H.B. Warner i tittelrollen fremstår akkurat så from og mild og med den verdighet man kan forvente. Og akkurat de motsatte adjektiv er dermed passende for Judas (Joseph Schildkraut). På den måten er dette veldig svart/hvitt. Imponerende er det da at deMille valgte å presentere både filmens begynnelse og slutt i Technicolor. Filmen var for øvrig en heidundrende suksess, regissør deMille sørget for å få en rekke kirkeoverhoder til å velsigne filmen i forkant, noe som utvilsomt hjalp i forkynnelsen.

  3 Responses to “The King of Kings (1927)”

Sorry, the comment form is closed at this time.