Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1956


Hvis vi definerer Giant som en western, så står genren for 40 pst denne gang.

  1. The Searchers. Var skeptisk til denne etter jeg så den første gang. «Hah!» sier jeg nå.
  2. Bob le flambeur. Klassisk Melville = Brilliant krim.
  3. Seven Men from Now. Boetticher / Scott var så bra.
  4. The Killing. Beste veddeløpsbaneransfilm.
  5. Written on the Wind. OK, denne har Lauren Bacall.
  6. The Last Wagon. Richard Widmark ruler som hvit indianer.
  7. Samurai III: Duel at Ganryu Island. En verdig slutt på en finfin trilogi.
  8. Giant. Gigantisk på flere måter.
  9. The Wrong Man. Diskutabelt den beste Uskyldig mann må renvaske seg-film.
  10. The Burmese Harp. Ichikawas vakre epos står i skarp kontrast til grusomhetene i Fires on the Plain.
Kategorier
Anmeldelser

Tåkehavnen

Et melankolsk dikt om liv og død fra skyggesiden av Le Havre

I åpningsscenen kommer en lastebil kjørende gjennom natten. Med ett må den stanse, det går en mann midt i veien. Det er en soldat som ønsker skyss til Le Havre. Jean (Jean Gabin) er desertør fra kolonialstyrkene og har følgelig behov for å stikke seg unna, og kanskje skaffe seg ny identitet. Le Havre fremstilles nesten utenomjordisk med sin tåke- og skyggebelagte havn. Karakterene han møter har også hemmeligheter, deriblant den unge og vakre Nelly (Michèle Morgan). Også hun drømmer om å flykte fra noe; fra fortiden, fra gaten og fra sin formynder.

Filmen er nesten noirsk i stil og innhold, det er nesten urettferdig at den faller utenfor definisjonen. Eugen Shufftans atmosfæriske kinematografi passer perfekt til Jacques Préverts dialog, personer kommer og går i den nattlige tåken, det er kun øyeblikk av plutselig vold eller uventet vennlighet som avbryter deres fundamentale ensomhet.

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1957


Du verden, for et år. Slet virkelig med å fjerne kandidater. Det sjunde inseglet, The Tin Star, Throne of Blood, Ni liv… alle måtte de gi tapt.

  1. 12 Angry Men. Tidenes regidebut.
  2. The Bridge on the River Kwai. Stian reddet meg fra evig fornedrelse, og anbefalte et gjensyn da denne holdt på å falle ut av listen. Eventyrlig bra.
  3. Smultronstället. Er nok min favoritt Bergman – en gammel manns roadtrip med særdeles vakre Ingrid Thulin.
  4. Paths of Glory. Kubricks første antikrigsfilm, og trolig den beste.
  5. 3:10 to Yuma. Det psykologiske dramaet som utspiller seg er vel så bra som det fysiske.
  6. Il grido. Som ofte er tilfelle hos Antonioni, så er ikke plotet det vesentligste.
  7. The Tall T. Budd Boetticher. Randolph Scott. Henry Silva. Men hvorfor The Tall T?
  8. The Cranes are Flying. En mer jordnær historie enn Soy Cuba. Nydelig.
  9. The Tarnished Angels. Vakker historie om fallerte drømmer, nydelig filmet i sort/hvitt CinemaScope.
  10. Witness for the Prosecution. Til slutt – Charles Laughtons fabelaktige innsats i ett av de beste rettsaldramaene.
Kategorier
Anmeldelser

Viklet inn i blondt

I sin femtiende (!) «helaftens» animasjonsfilm fant Disney tilbake til magien fra sine aller største suksesser. Filmen Tangled, eller To på rømmen som er dens norske tittel, kunne knapt ha vært verdigere en slik jubilant. Filmskaperne har her lyktes med det meste. Det handler om at sluttproduktet har blitt den kombinasjonen av humor, spenning, romantikk, gode sanger og ikke minst godt håndtverk som det har vært mye lengre mellom de siste årene enn da Disney startet. Ser vi bort fra gulleggene til Pixar så var det nok flere enn meg som lurte på hva som hadde skjedd med Disney da de kom med Chicken Little (Lille kylling) i 2005. Før 2008 måtte man diskutabelt langt ned på nittitallet før man fant en god film fra den gamle kjempen. Så kom det et friskt pust med Bolt i 2008, og Prinsessen og frosken fulgte opp året etter.

Tangled bygger på den gamle Brødrene Grimm-historien om Rapunzel, jenta som ble holdt som fange i tårnet. Og kanskje er rett og slett årsaken til suksessen at man har en klassisk historie som har overlevd fram til vår tid? En av årsakene er det nok, men neppe hele forklaringen. Det virker nemlig som om man i Disneys hus syns det er morsomt å lage film igjen.

Kategorier
Anmeldelser

Lulus eske

G.W. Pabst var nazist. Sannsynligvis. I alle fall samarbeidet han med det tyske rike og propagandaminister Goebbels under andre verdenskrig, og lagde i den forbindelse et par filmer. Det er for øvrig interessant at disse ikke er nevnt på IMDb. Opptil flere poeng gjøres det av Pabsts karriere i Quentin Tarantinos Inglourious Basterds også, bl. a. er hans film Pitz Palu sentral i en scene. Det virker muligens litt respektløst å innlede på denne måten, fordi flere av filmene han lagde før andre verdenskrig regnes som noe av det beste innen tysk film.

Louise Brooks var pen. Udiskutabelt. Hun på sin side samarbeidet med Pabst i kanskje hans største mesterverk, Die Büchse der Pandora (1929). Det ble også hennes mest kjente film. Amerikanerinne som hun var, hadde hun allerede prøvd seg i Hollywood med ganske bra hell. På mange måter var hun en trendsetter med sin spesielle Bob-frisyre. Hun ble imidlertid aldri spesielt populær blant sosieteten og sine egne kollegaer. Noe var nok basert på misunnelse, men Louise Brooks hadde også en del åpenhjertige uttalelser om kvinners seksualitet, som muligens falt enkelte tungt for brystet.

I filmen møter vi henne som Lulu, en kvinne som tvinner de fleste menn rundt lillefingeren. I kjølvannet av dette skaper hun tragedie etter tragedie. Hardest rammet blir nok Dr. Schön og hans sønn Alwa, som begge to lar seg forlokke og forlede. Det hele ender faktisk med at Lulu, uforskyldt, bli anklaget for drap og stilt for retten. Det er under rettssaken at aktor trekker parallellen mellom Lulu og mytologiens Pandora. Pandora var vakker og forførende, men hun var også i besittelse av en eske som inneholdt all verdens ondskap. Det er dog nokså enkelt å se på aktor at han selv kunne tenkt seg et dypdykk i Lulus eske. Under rettsaken klarer imidlertid Lulu å rømme, godt hjulpet av noen tidligere beilere, og det bærer til London. Hennes plager er likevel slett ikke over, for i Londons gater herjer Jack the Ripper.

Nok en gang er jeg imponert over DVD-en fra Criterion, det er ganske utrolig at dette er en film som er over 80 år gammel. Det er også mye fint ekstramateriale å fordype seg i, i tillegg til hele fire forskjellige musikalske lydspor er det to ganske så interessante intervjuer med Louise Brooks og Michael Pabst, G.W. Pabsts sønn.