Stikkord: debut

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1957


Du verden, for et år. Slet virkelig med å fjerne kandidater. Det sjunde inseglet, The Tin Star, Throne of Blood, Ni liv… alle måtte de gi tapt.

  1. 12 Angry Men. Tidenes regidebut.
  2. The Bridge on the River Kwai. Stian reddet meg fra evig fornedrelse, og anbefalte et gjensyn da denne holdt på å falle ut av listen. Eventyrlig bra.
  3. Smultronstället. Er nok min favoritt Bergman – en gammel manns roadtrip med særdeles vakre Ingrid Thulin.
  4. Paths of Glory. Kubricks første antikrigsfilm, og trolig den beste.
  5. 3:10 to Yuma. Det psykologiske dramaet som utspiller seg er vel så bra som det fysiske.
  6. Il grido. Som ofte er tilfelle hos Antonioni, så er ikke plotet det vesentligste.
  7. The Tall T. Budd Boetticher. Randolph Scott. Henry Silva. Men hvorfor The Tall T?
  8. The Cranes are Flying. En mer jordnær historie enn Soy Cuba. Nydelig.
  9. The Tarnished Angels. Vakker historie om fallerte drømmer, nydelig filmet i sort/hvitt CinemaScope.
  10. Witness for the Prosecution. Til slutt – Charles Laughtons fabelaktige innsats i ett av de beste rettsaldramaene.
Kategorier
Anmeldelser

Rottefangeren fra Glasgow

De første minuttene av Ratcatcher gir seerne en sugende trøkk i mellomgulvet, nok til enten å ta avstand fra den eller la seg fengsle av det resterende. Vi er i Glasgow på midten av 70-tallet, og de fra før grimme omgivelsene er ytterligere skjemmet av en vidtgående streik blant renholdsarbeiderne i byen. Det flyter søppel overalt. Skadedyrene, både de firbente og de tobente har gode tider.

Tolv år gamle James (William Eadie) lever sammen med sin mor, far og to søstre i et svært så forsoffent strøk. De står på venteliste for et nytt hus i en drabantby utenfor sentrum. James, som blir offer for en personlig og svært alvorlig tragedie, drar av og til ut til det nye boligområdet for å flykte fra virkeligheten og skyldfølelsen han opplever. Det er kun her han i korte glimt finner et snev av lykke.

Gleden er nemlig ellers svært forbigående. James’ far drikker og slår. Den eneste jenta han liker byr seg fram til alle andre i nabolaget. Nabolagets bøller er en daglig pest og plage. Hadde det ikke vært noe annet enn dette ville filmen vært en prøvelse å se på. Men regissør Lynne Ramsay (dette var hennes debutfilm) klarer, ikke minst gjennom mange vakre bilder, å gjøre det hele til melankolsk poesi. Filmen kunne vært lagd med gråfilter foran kamera, men i stedet er det lyseblått. Er det håpet?

*****

Lynne Ramsay fulgte opp debuten med Morvern Callar i 2002. Etter det har det vært stille fra henne før hun i år er på plass i Cannes med We Need to Talk About Kevin (nominert til Gullpalmen). Den har fått svært gode kritikker.