Forfatter: Jacob Olsen

Kategorier
Anmeldelser

Fri som fuglen

Storbritannia har en sterk tradisjon for sosialrealisme i filmer. Ut av den såkalte britiske nybølgen eller «kitchen sink»-dramaene rundt 1960 kom det mange fantastiske filmer. I 1969 var imidlertid glansperioden over, og Ken Loach lagde med Kes noe nytt, noe som kunne bringe britisk film videre. Han skildrer i et intervju at han var fedup av nybølgen og konstaterte at den var foreldet, og at den også ga et ensidig og feil inntrykk av arbeiderklassen. Dette er dermed ingen «sint ung mann»-film, snarere en historie om en forvirret ung gutt. Filmen skiller seg også ut på andre måter. Blant annet benyttet Loach lengre tagninger og stort sett ukjente amatørskuespillere.

Handlingen fokuserer på den unge gutten Billy som bor sammen med sin mor og eldre bror i gruvesentrum av Yorkshire. Billy er snart ferdig på skolen og bør begynne å tenke på hva det er han skal drive med etterpå. Det eneste han vet er at han ikke skal ned i gruvene, slik broren hans gjør og som deres far gjorde før dem. Det tilbys en form for veiledning i yrkesvalg på skolen, men det hele virker mest som spill for galleriet – alle vet at de fleste havner nede i gruvene uansett. Billy er uten holdepunkter i hverdagen, inntil han plutselig oppdager et reir med tårnfalker og bestemmer seg for å trene en av dem. Falken, som han kaller Kes, blir hans altoppslukende beskjeftigelse. Han må innhente kunnskap om oppdrett, han stjeler derfor en bok om temaet på den lokale bokhandelen. Han må videre hjelpe til med å skaffe den unge fuglen mat. Billy holder et engasjert innlegg om falketreningen i en skoletime og vekker en lærers interesse. Læreren ser at gutten har fått gløden for noe og gjør sitt beste for å støtte opp. Vel og bra så langt.

Ken Loachs filmer er sterkt preget av realisme, men realisme gir sjelden, etter hans definisjon, rom for happy endings. Heller ikke her. Uten å røpe noe konkret kan jeg si at lykken tar en brå vending til det verre for Billy. Samtidig er slutten svært lite konklusiv og overlater til seerne å bestemme hva som ville ha skjedd videre.

Dette er en svært god film med en nærmest uvirkelig overbevisende David Bradley i hovedrollen. Den er slett ikke bare mørk heller, det finnes porsjoner med stor humor. Det er naturlig i den forbindelse å nevne en fotballkamp som arrangeres, hvor det helt klart er treneren som er mest engasjert. Se denne filmen, den er sterkt anbefalt.

Lenke: Topp 10 fra 1969

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1954

  1. Seven Samurai. Mulig denne har blitt min absolutte favorittfilm nå.
  2. Hobson’s Choice. Charles Laughton er aldeles fantastisk i denne.
  3. Rear Window. Mmmm. Grace Kelly.
  4. Karius og Baktus. Baktusbror. Strålende og relativt sørgelig historie.
  5. Track of the Cat. Her kommer det fire westerns på rappen, denne beskriver en av de mest mistilpassede familer jeg har sett.
  6. Silver Lode. Befinner seg fortjent på 1001 filmer du må se før du dør. Ta den først så du er sikker.
  7. Johnny Guitar. Her skriker alt.
  8. Garden of Evil. Kraftig undervurdert.
  9. Twenty-Four Eyes. Melodrama på sitt ypperste om en lærer og hennes elever.
  10. Sansho the Bailiff. Nokså kald og grusom film, der lite går bra.
Kategorier
Anmeldelser

Gutta på tur

Peter Weir er en regissør som de fleste har et forhold til, men det slår meg at det kanskje kan være uten å vite det. Weir har holdt på i svært mange år, og selv om han har vært mindre aktiv i den senere tid så har han en filmografi å slå i bordet med som kan matche de aller fleste. Likevel oppnår ikke navnet hans, hvis nevnt rundt bordet, den samme gjenkjennende nikking som Scorsese, Coppola, Spielberg nok gjør.

Hans gjennombrudd kom innenfor australsk nybølge med glimrende filmer som Picnic at Hanging Rock (1975), The Last Wave (1977) og den sterke antikrigsfilmen Gallipoli (1981). Da han etter hvert tok skrittet ut i den internasjonale verden klarte han likevel å beholde et særpreg og evnen til å fortelle. Weir vil ofte noe med filmene sine. Gjerne handler de om mennesker som står utenfor, som ikke passer til omgivelsene, som f. eks. storbypolitimannen som må etterforske et drap i Amish-land (Harrison Ford i Witness) eller familiemannen som ikke vet at han er realitystjerne (Jim Carrey i The Truman Show).

Hans forrige film, Master and Commander: The Far Side of the World, kom så langt tilbake som i 2003. Den ble en brukbar kommersiell suksess, men ble ikke starten på den franchisen som originalmaterialet gir grunnlag for. Etter det så har det vært stille fra Weir før han sent i fjor lanserte The Way Back.

I filmen samarbeider Weir igjen med Ed Harris (The Truman Show) samt Colin Farrell, men det er også en rekke ukjente skuespillere med på laget. Historien som også denne gang er løselig basert på en roman(biografi), handler om at en gruppe Gulagfanger under andre verdenskrig flykter fra fangeleiren og til slutt ender opp i India. Dette utgjør en distanse på rundt 650 mil. Mye av handlingen går dermed ut på å forsøke å beskrive denne uutholdelig lange og krevende marsjen og få overført lidelsene til oss seere. I sannhet er dette en utfordrende oppgave. Jeg synes Weir lykkes rimelig godt, men ikke mer. Det lille ekstra som man bør ha lov til å forvente fra Peter Weir er ikke der. Når det er sagt, så er det en rekke positive ting å trekke fram, ikke minst den fantastisk flotte fotograferingen og landskapsskildringen.

En liten genistrek fra Weirs side er å la Ed Harris spille en amerikaner. Dette kan derfor på en utmerket måte unnskylde bruken av gebrokkent engelsk hos karakterene, noe som ofte trekker ned inntrykket av filmer. Overveiende godt skuespill er det også. Det er gledelig at Peter Weir har laget film igjen, og man kan bare håpe at det ikke går så lang tid til hans neste. Mannen er jo ennå ung.

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1955

  1. Nuit et brouillard. Resnais’ uhyre sterke 32 minutters film om natt og tåke.
  2. Ordet. Diskutabelt den beste filmen om religion.
  3. The Man from Laramie. Mann / Stewart, say no more.
  4. Kiss Me Deadly. Hva er det i kofferten, det lyser…
  5. Bad Day at Black Rock. For noen moves på Tracy!
  6. Floating Clouds. En komplett tragedie om ikke gjengjeldt kjærlighet, fra ende til annen.
  7. All That Heaven Allows. En virkelig tåreperse, som i Sirks regi blir mer enn severdig.
  8. Lola Montès. Ophüls maler store bilder.
  9. Den standhaftige tinnsoldat. Norsk/dansk bidrag på listen, velfortjent.
  10. Rebel Without a Cause. Nicholas Ray-drama er ikke som andre drama.
Kategorier
Anmeldelser

Engler og blomsterbarn

Woodstockfestivalen ble arrangert i august 1969. Den har blitt stående som selve symbolet for alt det som var vellykket med Flower Power-bevegelsen. Festivalen samlet en halv million mennesker over fire dager til en eneste stor blanding av ymse dop, fri sex og god musikk.

Kun fire måneder etter Woodstock-festivalen skulle Altamont-konserten bli «Woodstock West», et fredelig farvel med 60-tallet, og en måte å ta med seg bevegelsen inn i et nytt tiår. Slik skulle det ikke gå. For det første hadde man problemer med planleggingen. Tanken var først å arrangere det hele i Golden Gate Park. Dette krasjet imidlertid med en fotballkamp som skulle foregå like i nærheten. En hastig reallokering ble forsøkt lagt til Sears Point Raceway, men der satte eieren seg på bakbeina over filmrettighetene. Ting begynte å haste. The Rolling Stones var allerede planlagt som selve headlineren og var veldig interesserte i å gjøre konserten. Det neste av organiseringen foregikk derfor også i deres regi. Kun to dager før konserten lyktes man endelig med å finne nytt sted, eieren av Altamont Speedway sa seg villig til å leie ut anlegget.

Dette hadde minst én hake. Man kunne ikke rigge ny scene på så kort tid, og den eksisterende var kun én meter høy. The Grateful Dead, som var en av de andre artistene, anbefalte derfor at man leide inn Hell’s Angels til å stå vakt foran scenen. The Dead hadde tidligere brukte englene uten problemer på et tidligere arrangement.

Som sagt, så gjort. Brødrene Maysles gjorde opptak under konserten og forberedelsene til denne, og selv med etterpåklokskapens briller omhyggelig lagt til side er det umulig å ikke oppfatte den uhyggelige stemningen som ligger over alt og alle. Nesten helt fra de første artistene går på, er det bråk og slåsskamper foran scenen. Når The Rolling Stones ankommer, blir Mick Jagger slått i ansiktet av en publikummer med det samme han er ute av helikopteret. Det er imidlertid ikke før de drar i gang sin tredje låt, Sympathy for the Devil, at bandet begynner å bli urolige. Jagger stopper låten og forsøker å roe ned gemyttene, «Just be cool down in the front there, don’t push around». De starter opp igjen, men under fremføringen av Under my Thumb skjer det tragiske. En av publikummerne, Meredith Hunter, blir stukket ned og drept av et Hell’s Angels-medlem. Angivelig skal Hunter ha vært på vei mot scenen, mistenkt for å volde skade på bandmedlemmene. Av opptakene ser vi at han faktisk har et våpen, en revolver. Skudd blir muligens avfyrt. I det neste bevitner vi at han blir stukket ned.

Konserten fortsatte. Bandet bevitnet urolighetene, men så ikke selve handlingen. Filmskaperne var heller ikke klar over at drapet var festet til film før en uke senere under redigeringen. Ytterligere tre mennesker ble drept under konserten, disse riktignok av ulykker. I stedet for å bringe Peace and Love inn i 70-tallet har Altamont Free Concert blitt stående som hendelsen som drepte Flower Power.

Hey! said my name is called disturbance
Ill shout and scream, I’ll kill the king, I’ll rail at all his servants
Well, what can a poor boy do
Except to sing for a rock n roll band

Gimme Shelter kommer høyt opp på min liste over tidenes beste konsertfilmer. Dessverre muligens ikke først og fremst på grunn av musikken til The Stones.