Kategorier
Anmeldelser

Hugos Tivoli

Jeg kjenner at det er litt urettferdig både overfor Hugos Tivoli og Carnival of Souls å knytte disse sammen i tittelen på denne posten. Fornøyelsesparken i filmen svarer vel snarere til noe ala Tusenfryd eller Hunderfossen Familiepark på våre hjemlige breddegrader. Samtidig tror jeg man skal se med veldig skjevt blikk for å få sistnevnte etablissementer til å bli en brøkdel så creepy som kulissene i filmen, så der syns jeg omreisende kjeledresskledte svensker gjør en betydelig bedre jobb. Men mer om tivoliet senere.

Filmen starter med bilkjøring, noe som ofte er en god ting. Det går imidlertid veldig galt for noen av de involverte da en bil blir presset utfor en bro og havner i elven. Flere timers omfattende søk i den grumsete og brede elven gir ingen resultater, før en av passasjerene uventet krabber i land på elvebredden. Mary Henry (Candace Hilligoss i hennes debut) er tilsynelatende i overraskende god form.
Minnene etter ulykken er imidlertid for plagsomme, og hun drar fra byen for å arbeide som organist i en kirke. Allerede på veien dit utsettes hun for uforklarlige opplevelser som virker å være knyttet til en nedlagt fornøyelsespark i området. Observante seere har på dette tidspunktet for lengst en mistanke om at Mary Henry ikke er helt i vater lengre. Spørsmålet er hva det er som er galt.


Carnival of Souls fikk en trang fødsel og en hard oppvekst før den oppnådde den status den har i dag. Regissør Herk Harvey fikk idéen til filmen etter å ha kjørt forbi den gedigne (og da nedlagte) Saltair Amusement Park utenfor Salt Lake City i Utah. Han ble fascinert av det gedigne og dekadente byggverket og tok nokså umiddelbart kontakt med manusforfatter John Clifford. Følgende oppdrag ble gitt: Skriv meg et manus, hvordan og om hva bestemmer du selv, men det bør ende opp med at døde mennesker danser i ballsalen på Saltair. Med manuset på plass, og det mikroskopiske budsjettet på 12 000 dollar, ble filmingen unnagjort på to-tre uker.

Det gikk ikke bra på kinoene. Filmen ble lansert som en double feature sammen med The Devil’s Messenger, og det typiske horrorpublikummet forsto ikke filmen i det hele tatt. Faktisk ble ikke filmen anerkjent som det den er, en psykologisk thriller i flere dimensjoner, før den fikk en velfortjent relansering i 1989. Nå fremstår den som ganske så unik på flere områder. Kulissene er en egen dimensjon i filmen og har kunstnerisk verdi i seg selv, Harvey og hans gjeng fikk nesten gratis tilgang til området og kunne boltre seg fritt. Med dette dokumenterte de også dette unike byggverket for ettertiden.

Criterion gjorde en kjempejobb med denne utgivelsen. Over to disker presenteres både kinoversjonen og regissørens forlengede versjon. I tillegg mengder med ekstramateriale, som; hele 45 minutter med scener som ikke ble med i filmen, intervjuer med regissør og skuespillere fra relanseringen i 1989, kommentarspor fra Harvey og Clifford samt bakgrunnsinfo om Saltair. Harvey fremstår for øvrig som en utrolig hyggelig fyr. Han døde i 1996, etter å ha fått oppleve endelig anerkjennelse for filmen sin.

Kategorier
Anmeldelser

Fri som fuglen

Storbritannia har en sterk tradisjon for sosialrealisme i filmer. Ut av den såkalte britiske nybølgen eller «kitchen sink»-dramaene rundt 1960 kom det mange fantastiske filmer. I 1969 var imidlertid glansperioden over, og Ken Loach lagde med Kes noe nytt, noe som kunne bringe britisk film videre. Han skildrer i et intervju at han var fedup av nybølgen og konstaterte at den var foreldet, og at den også ga et ensidig og feil inntrykk av arbeiderklassen. Dette er dermed ingen «sint ung mann»-film, snarere en historie om en forvirret ung gutt. Filmen skiller seg også ut på andre måter. Blant annet benyttet Loach lengre tagninger og stort sett ukjente amatørskuespillere.

Handlingen fokuserer på den unge gutten Billy som bor sammen med sin mor og eldre bror i gruvesentrum av Yorkshire. Billy er snart ferdig på skolen og bør begynne å tenke på hva det er han skal drive med etterpå. Det eneste han vet er at han ikke skal ned i gruvene, slik broren hans gjør og som deres far gjorde før dem. Det tilbys en form for veiledning i yrkesvalg på skolen, men det hele virker mest som spill for galleriet – alle vet at de fleste havner nede i gruvene uansett. Billy er uten holdepunkter i hverdagen, inntil han plutselig oppdager et reir med tårnfalker og bestemmer seg for å trene en av dem. Falken, som han kaller Kes, blir hans altoppslukende beskjeftigelse. Han må innhente kunnskap om oppdrett, han stjeler derfor en bok om temaet på den lokale bokhandelen. Han må videre hjelpe til med å skaffe den unge fuglen mat. Billy holder et engasjert innlegg om falketreningen i en skoletime og vekker en lærers interesse. Læreren ser at gutten har fått gløden for noe og gjør sitt beste for å støtte opp. Vel og bra så langt.

Ken Loachs filmer er sterkt preget av realisme, men realisme gir sjelden, etter hans definisjon, rom for happy endings. Heller ikke her. Uten å røpe noe konkret kan jeg si at lykken tar en brå vending til det verre for Billy. Samtidig er slutten svært lite konklusiv og overlater til seerne å bestemme hva som ville ha skjedd videre.

Dette er en svært god film med en nærmest uvirkelig overbevisende David Bradley i hovedrollen. Den er slett ikke bare mørk heller, det finnes porsjoner med stor humor. Det er naturlig i den forbindelse å nevne en fotballkamp som arrangeres, hvor det helt klart er treneren som er mest engasjert. Se denne filmen, den er sterkt anbefalt.

Lenke: Topp 10 fra 1969

Kategorier
Anmeldelser

Gutta på tur

Peter Weir er en regissør som de fleste har et forhold til, men det slår meg at det kanskje kan være uten å vite det. Weir har holdt på i svært mange år, og selv om han har vært mindre aktiv i den senere tid så har han en filmografi å slå i bordet med som kan matche de aller fleste. Likevel oppnår ikke navnet hans, hvis nevnt rundt bordet, den samme gjenkjennende nikking som Scorsese, Coppola, Spielberg nok gjør.

Hans gjennombrudd kom innenfor australsk nybølge med glimrende filmer som Picnic at Hanging Rock (1975), The Last Wave (1977) og den sterke antikrigsfilmen Gallipoli (1981). Da han etter hvert tok skrittet ut i den internasjonale verden klarte han likevel å beholde et særpreg og evnen til å fortelle. Weir vil ofte noe med filmene sine. Gjerne handler de om mennesker som står utenfor, som ikke passer til omgivelsene, som f. eks. storbypolitimannen som må etterforske et drap i Amish-land (Harrison Ford i Witness) eller familiemannen som ikke vet at han er realitystjerne (Jim Carrey i The Truman Show).

Hans forrige film, Master and Commander: The Far Side of the World, kom så langt tilbake som i 2003. Den ble en brukbar kommersiell suksess, men ble ikke starten på den franchisen som originalmaterialet gir grunnlag for. Etter det så har det vært stille fra Weir før han sent i fjor lanserte The Way Back.

I filmen samarbeider Weir igjen med Ed Harris (The Truman Show) samt Colin Farrell, men det er også en rekke ukjente skuespillere med på laget. Historien som også denne gang er løselig basert på en roman(biografi), handler om at en gruppe Gulagfanger under andre verdenskrig flykter fra fangeleiren og til slutt ender opp i India. Dette utgjør en distanse på rundt 650 mil. Mye av handlingen går dermed ut på å forsøke å beskrive denne uutholdelig lange og krevende marsjen og få overført lidelsene til oss seere. I sannhet er dette en utfordrende oppgave. Jeg synes Weir lykkes rimelig godt, men ikke mer. Det lille ekstra som man bør ha lov til å forvente fra Peter Weir er ikke der. Når det er sagt, så er det en rekke positive ting å trekke fram, ikke minst den fantastisk flotte fotograferingen og landskapsskildringen.

En liten genistrek fra Weirs side er å la Ed Harris spille en amerikaner. Dette kan derfor på en utmerket måte unnskylde bruken av gebrokkent engelsk hos karakterene, noe som ofte trekker ned inntrykket av filmer. Overveiende godt skuespill er det også. Det er gledelig at Peter Weir har laget film igjen, og man kan bare håpe at det ikke går så lang tid til hans neste. Mannen er jo ennå ung.

Kategorier
Anmeldelser

Engler og blomsterbarn

Woodstockfestivalen ble arrangert i august 1969. Den har blitt stående som selve symbolet for alt det som var vellykket med Flower Power-bevegelsen. Festivalen samlet en halv million mennesker over fire dager til en eneste stor blanding av ymse dop, fri sex og god musikk.

Kun fire måneder etter Woodstock-festivalen skulle Altamont-konserten bli «Woodstock West», et fredelig farvel med 60-tallet, og en måte å ta med seg bevegelsen inn i et nytt tiår. Slik skulle det ikke gå. For det første hadde man problemer med planleggingen. Tanken var først å arrangere det hele i Golden Gate Park. Dette krasjet imidlertid med en fotballkamp som skulle foregå like i nærheten. En hastig reallokering ble forsøkt lagt til Sears Point Raceway, men der satte eieren seg på bakbeina over filmrettighetene. Ting begynte å haste. The Rolling Stones var allerede planlagt som selve headlineren og var veldig interesserte i å gjøre konserten. Det neste av organiseringen foregikk derfor også i deres regi. Kun to dager før konserten lyktes man endelig med å finne nytt sted, eieren av Altamont Speedway sa seg villig til å leie ut anlegget.

Dette hadde minst én hake. Man kunne ikke rigge ny scene på så kort tid, og den eksisterende var kun én meter høy. The Grateful Dead, som var en av de andre artistene, anbefalte derfor at man leide inn Hell’s Angels til å stå vakt foran scenen. The Dead hadde tidligere brukte englene uten problemer på et tidligere arrangement.

Som sagt, så gjort. Brødrene Maysles gjorde opptak under konserten og forberedelsene til denne, og selv med etterpåklokskapens briller omhyggelig lagt til side er det umulig å ikke oppfatte den uhyggelige stemningen som ligger over alt og alle. Nesten helt fra de første artistene går på, er det bråk og slåsskamper foran scenen. Når The Rolling Stones ankommer, blir Mick Jagger slått i ansiktet av en publikummer med det samme han er ute av helikopteret. Det er imidlertid ikke før de drar i gang sin tredje låt, Sympathy for the Devil, at bandet begynner å bli urolige. Jagger stopper låten og forsøker å roe ned gemyttene, «Just be cool down in the front there, don’t push around». De starter opp igjen, men under fremføringen av Under my Thumb skjer det tragiske. En av publikummerne, Meredith Hunter, blir stukket ned og drept av et Hell’s Angels-medlem. Angivelig skal Hunter ha vært på vei mot scenen, mistenkt for å volde skade på bandmedlemmene. Av opptakene ser vi at han faktisk har et våpen, en revolver. Skudd blir muligens avfyrt. I det neste bevitner vi at han blir stukket ned.

Konserten fortsatte. Bandet bevitnet urolighetene, men så ikke selve handlingen. Filmskaperne var heller ikke klar over at drapet var festet til film før en uke senere under redigeringen. Ytterligere tre mennesker ble drept under konserten, disse riktignok av ulykker. I stedet for å bringe Peace and Love inn i 70-tallet har Altamont Free Concert blitt stående som hendelsen som drepte Flower Power.

Hey! said my name is called disturbance
Ill shout and scream, I’ll kill the king, I’ll rail at all his servants
Well, what can a poor boy do
Except to sing for a rock n roll band

Gimme Shelter kommer høyt opp på min liste over tidenes beste konsertfilmer. Dessverre muligens ikke først og fremst på grunn av musikken til The Stones.

Kategorier
Anmeldelser

Tåkehavnen

Et melankolsk dikt om liv og død fra skyggesiden av Le Havre

I åpningsscenen kommer en lastebil kjørende gjennom natten. Med ett må den stanse, det går en mann midt i veien. Det er en soldat som ønsker skyss til Le Havre. Jean (Jean Gabin) er desertør fra kolonialstyrkene og har følgelig behov for å stikke seg unna, og kanskje skaffe seg ny identitet. Le Havre fremstilles nesten utenomjordisk med sin tåke- og skyggebelagte havn. Karakterene han møter har også hemmeligheter, deriblant den unge og vakre Nelly (Michèle Morgan). Også hun drømmer om å flykte fra noe; fra fortiden, fra gaten og fra sin formynder.

Filmen er nesten noirsk i stil og innhold, det er nesten urettferdig at den faller utenfor definisjonen. Eugen Shufftans atmosfæriske kinematografi passer perfekt til Jacques Préverts dialog, personer kommer og går i den nattlige tåken, det er kun øyeblikk av plutselig vold eller uventet vennlighet som avbryter deres fundamentale ensomhet.