Kategorier
TV

Heroes (Sesong 3)

Jeg skrev en epistel om sesong 1 etter jeg hadde sett den. Der uttrykte jeg min engstelse for sesong 2, noe som viste seg å stemme på en prikk. Den sesongen ble dessverre kraftig skjemmet av forfatterstreiken. Selv om serieskaper Tim Kring hadde planer om at sesong 2 skulle bli helt annerledes enn den første, så virket det nesten som om han ikke fikk medhold for disse idéene hos noen av de andre i teamet. Sesong 2 var nemlig bare en kopi av den første, mer av det samme, og det hele ble derfor etter hvert nokså kjedelig. Avstikkeren til fortidens Japan og samuraikrig virket dessuten litt… billig? Mange seere falt derfor av her. Heldigvis kom serien sterkere tilbake i sesong 3.

Fordi dette var helt strålende. Karakterutviklingen kom sent, men den kom for fullt i denne sesongen. Flere av hovedpersonene er nå langt mer fasetterte enn tidligere, med min favoritt Sylar / Gabriel i spissen. Både han, Angela og Nathan Petrelli, Muhinder Suresh og Noah Bennett opererer i grenseland mellom det onde og det gode, som oftest med ett og et halvt ben på den ene eller andre siden, men likevel. Det er videre vanskeligere å forutse hva som hender i neste bilderamme, spesialeffektene (som ble belønnet med Emmy) er strålende (noen av scenene må ha vært nokså dyre) og dialogen virker mer intelligent og reflekterer dualiteten i de ulike karakterene.

Nå kommer jeg nok også til å se sesong 4. Jeg har ikke lest noen kritikker av den, men har selvsagt fått med meg at seertallene var jevnt fallende. Det ble en stund snakket om å konkludere historien ved hjelp av en miniserie eller en film, men dette er visstnok definitivt forkastet nå.

Kategorier
TV

Mad Men (Sesong 4)

Det er vanskelig å finne fram til et kompromiss mellom det å rase gjennom en ny sesong og samtidig få den til å vare lengst mulig. Så jeg velger alltid det første, denne gikk unna på ett døgn.

Forrige sesong endte med at hele Don Drapers liv ble nullstilt, både personlig og yrkesmessig. Partnerne sluttet i Sterling Cooper og startet opp på nytt som Sterling, Cooper, Draper & Pryce. Over i det nye selskapet fikk de med seg flere av sine klienter, deriblant melkekua Lucky Strike. Selv om hverdagen nå ble enda mer hauk-over-hauk enn tidligere, har starten vært over all forventning. Men det kan ikke vare. Spesielt ikke for Don, som skal håndtere både gamle og nye kvinnebekjentskaper, barn, jobb og umåtelige mengder sigaretter og brennevin.

Jeg klarer ikke helt å slippe tanken på at dette virket som en typisk mellomsesong. Så besettende dette enn var. Den slutter ikke med cliffhangeren som var sesong 3, når sesong 4 er over er det egentlig ikke noe stort vi venter på. Men, vi venter.

 

Kategorier
TV

Heroes (Sesong 1)

Det begynner nå å bli en stund siden alle snakket om «Heroes». På samme måte som for «Lost», så ble denne serien en stor hit blant seere med høye ratinger som følge. Årsakene var flere; et stort interessant persongalleri, et tight plot og pokerfjes i forhold til hvilke vendinger det hele tar undervegs.

Man kan godt si at Tim Kring skapte noe som var det nærmeste man kunne komme det å følge en tegneserie i form av TV-episoder. Fernissen, som består av grafiske episodetitler og en litt pretensiøs voice-over er ikke viktig. Serien har flott karakterutvikling og et driv eller momentum, som gjør at det går hals-over-hode utover i den første sesongen. Men selvsagt er det ingen tilfeldighet at det jevnlig gjengis tegnet kunst fra mannen bak Superman For All Seasons, Tim Sale, og at hans samarbeidspartner Jeph Loeb også er involvert på manussiden av Heroes.

Jeg har altså valgt et gjensyn med serien. Jeg var ingen blodfan, men fulgte med på hele sesong 1 og litt ut i den andre. Jeg mener å huske at det stagnerte i sesong 2 og bare ble mer av det samme som vi allerede hadde fått i den første. Kanskje hadde det noe med streiken blant manusforfatterne å gjøre. Ryktene sier imidlertid at serien fant igjen noe av sjelen sin i sesong 3, det har jeg tenkt å finne ut av nå.

Kategorier
TV

The Walking Dead (Sesong 1)

Serien åpner så og si med et smell. Et smell som er nokså sjokkerende for den uforberedte tv-seer vil jeg tro. For zombieentusiastene derimot er nok åpningen med på å skru forventningene til serien enda mer i været. For dette er kresne mennesker, må vite.

Det er ikke ukjente Frank Darabont som er seriens regissør. Han har tidligere vist at han kan fremstille dystopiske scenarioer på en utmerket måte i The Mist (2007). Der forskanser innbyggerne seg i et kjøpesenter (!), mot en utenforstående fare som like gjerne kunne ha vært zombier. Denne gangen bygger det hele imidlertid ikke på en Stephen King-roman, men en grafisk sådan forfattet av Robert Kirkman.

Og her kommer vi tilbake til seriens hovedmålgruppe. Tegneserien er igjen inspirert av George A. Romeros originale zombietrilogi. Romero, den moderne zombiefilmens far, satte ned en del grunnregler for hvordan zombier skal oppføre seg. Entusiastene sverger til disse reglene og har bare til dels sans for moderne varianter som Resident Evil og 28 … Later-filmene. Jeg synes det er morsomt å se at The Walking Dead også har latt seg inspirere av nettopp 28 Days Later, men allikevel klarer å være tro mot mesteren.

Andrew Lincoln som jeg egentlig bare kjente til som den som er håpløst forelsket i Keira Knightleys karakter i Love Actually, fremsto for meg som et overraskende valg som denne seriens hovedperson. Det virket som et stort sprang. Skulle jeg plukket noen på forhånd ville nok Timothy Olyphant vært adskillig nærmere. Hadde det ikke vært for at han er opptatt med «Justified», en serie jeg har nevnt tidligere. Men Lincoln gjør ikke bort seg på noen måte i løpet av den første sesongen. Regissør Darabont har også tatt med seg andre skuespillere han har brukt i filmene sine.

Med små grep mot slutten kunne dette ha vært en miniserie som ble avsluttet etter de seks episodene som utgjør sesong 1. Det er et dristig konsept for en tv-serie dette, og det er nok en av grunnene til at sesongen er så kort. De fleste av karakterene forblir videre nokså tynt utviklet etter kun seks episoder. Det er derfor hyggelig at man nå har forlenget det hele med en sesong 2 (13 episoder), og så får vi krysse våre fingre for at suksessen vedvarer.

Sesongstart for serien i Norge er for øvrig 28. april, du kan lese mer om dette på NRK P3 Filmpolitiets sider.

Kategorier
TV

Dexter (Sesong 4)

Dette har vært litt av en sesong, dere. Den beste siden den første, om ikke den beste sett under ett. Jeg har nå vært gjennom alle sesongene i løpet av relativt kort tid og regner meg nå som relativt a jour – fordi jeg p.t. ikke har brydd meg om å se sesong 5 før den kommer på DVD.
Da Dexter startet opp i 2006 representerte den noe ganske så annerledes. Vi skulle sympatisere med en seriemorder. Rød tråd gjennom sesongen var «The Ice Truck Killer» som fungerte meget godt. I sesong 2 fikk vi inn karakteren Lila, som jeg syntes ikke fungerte så bra, hun ble etter hvert mer enn slitsom. FBI-agent Frank Lundy (Keith Carradine) var imidlertid en positiv tilvekst. Serien falt så ytterligere med overkarikerte Miguel Prado (Jimmy Smits) i sesong 3. Vendingen serien tok med å bringe inn John Lithgow som Dexters nemesis i sesong 4 var dermed et vellykket trekk, tror ikke jeg har sittet så mye på nåler som denne gang. Prima TV, og for en sesongavslutning!
Etter det jeg forstår fikk i det minste også sesong 5 gode anmeldelser i begynnelsen, jeg har i redsel for spoilere ikke fulgt så nøye med på det videre forløpet. Men dere trenger ikke vedde veldig mye på at jeg kjøper den så raskt den er tilgjengelig.