Selv om Terry Jones’ intro er full av lovord, så slår dette ikke helt an hos meg. Dette gjelder i realiteten for alle Tatis filmer som jeg har sett – gagsene underholder meg ikke. Det finnes øyeblikk som er ganske perfekt komponert, slik sett kanskje i denne filmen mer enn i andre. Men det er ikke nok til å ikke gjøre det kjedelig.
[IMDb]
Mange omtaler meg som vågal og visjonær. Et eksempel på dette ser dere her, i tittelen og bildet for dette innlegget. Jeg har tatt den ene filmen, som er «gul», og den andre filmen, «blå», og så blander jeg de liksom sammen og får grønn. Elegant? Dristig? Ganske elementær kunnskap omkring fargelære egentlig. Vil jeg si noe med dette? Ikke noe politisk, i allefall.
Betegnelsen dristig er det nok dessverre vanskeligere å bruke om Jag är nyfiken – en film i gult. Nå til dags, vel å merke. For omlag en mannsalder siden var det betydelig mer kontrovers enn det en visning skaper i dag. Det var nakenscenene i noen grad som skapte tumultene i 1967, de fremstår som ganske uskyldige nå. I større grad var det vel unge Lenas noe frivole kjønnsliv som sådan som var problemet. En ung jentes seksualitet skulle ikke være som dette, så utadvendt og aktivt. Dette forsterkes av filmens form. Mye er lagt opp som innspilling av en dokumentar hvor Lena og regissør Sjöman intervjuer svensker om bl. a. klassedeling og likestilling mellom kjønnene. Søta bror fremstår vel omtrent så konservativ som man forventer i disse spørsmålene, og det er lett å forstå at en jente i Lenas posisjon, eller en film om henne, ville møte motbør. Jeg må si at jeg har en viss respekt for filmen som tidsbildedokumentar, og syns også metaelementene er relativt elegante. Men min generelle konklusjon er dessverre at filmen i dag er fryktelig kjedelig, og ikke veldig ulik enkelte av sine franske samtidige.
Ja, og så er det altså en del 1 og en del 2 – Jag är nyfiken – en film i blått. Den andre tilfører svært lite til den første, det er i grunnen mer av det samme bare sett fra andre vinkler. Så var de da også opprinnelig ment å skulle være én lang film.
Lena Nyman døde nylig, kun 66 år gammel. Hun var bl. a. også kjent for å ha spilt moren til Ronja Rövardotter i filmen av samme navn.
Det er flere ting å like her. For det første er serien utvilsomt å betegne som en western. For meg kommer ikke minst den følelsen fordi det er Timothy Olyphant som er i hovedrollen, som U.S. Marshal Raylan Givens. Timothy Olyphant spilte som kjent sheriff også i den strålende HBO-serien «Deadwood». For det andre har denne serien Elmore Leonard som Executive Producer og han har også skrevet novellen serien bygger på, Fire in the Hole. Den godeste Elmore Leonard har alltid vært med, kjennes det ut som. Han er født i 1925, men lever i beste velgående og er altså fortsatt aktiv. Det er fantastisk å tenke på at han skrev 3:10 to Yuma allerede i 1957, og har levert materiale til filmer og serier som Hombre (1967), Get Shorty (1995) og «Karen Sisco» (2003).
Raylan Givens går i jeans og boots, bærer hatt og har sin Glock .45 i hoftehylster. Hans tjenestetid i Miami blir brått terminert etter at han utfordrer en lokal narkobaron til et oppgjør ved daggry, dette er en handlingsmetode som får det til å renne over for hans overordnede . Så, han blir omplassert, eller rettere forvist til en avkrok i Kentucky. Det viser seg imidlertid ikke at dette stedet har noen som helst mangel på utfordringer.
Det jeg kanskje mener trekker litt ned etter 13 episoder er at det fortsatt er ganske mange pappfigurer rundtomkring, spesielt på Marshalkontoret. De som har fått utviklet seg mest er nok skurkene, og da spesielt den smått fantastiske Boyd Crowder spilt av Walton Goggins («The Shield»). M.C. Gainey («Lost») er også finfin, og det resterende kan selvsagt endre seg i sesong 2. Jeg kommer fortsatt til å følge med videre.