Stikkord: anthony quinn

Kategorier
Anmeldelser

You’ll not see nothing like the Mighty Quinn

Jeg har sett en av de produksjonsmessig eldste filmene i samlingen min, en dokumentar laget av forskeren Robert Flaherty i 1922, og som handler om eskimoen Nanook og hans familie. Etter dette kom jeg på at jeg også hadde stående usett en film fra omtrentlig samme miljø, og valgte å følge opp med The Savage Innocents (Nicholas Ray, 1960).
Nanook of the North er ganske så imponerende på flere måter. For å ta det rent tekniske først – dette er altså en film fra 1922, og selv om Criterion nok har gjort en svært så god jobb med restaureringen, så må den ha holdt seg godt i utgangspunktet. Det er relativt tydelige og flimmerfrie bilder dette, nesten blottet for flekker og lysskjemming. De små manglene den kan ha er i form av tendenser til overeksponering, som jeg vil tro langt mer erfarne fotografer enn Flaherty kunne latt seg lure av under de forholdene. Flaherty var nemlig ingen erfaren filmmaker på dette tidspunktet. Dette var hans første film, og en han bestemte seg for å lage under sitt første opphold hos eskimoene.

Hans aller første forsøk ble ødelagt, så han reiste tilbake litt mer forberedt og det er dette vi her ser resultatet av. Eskimofamilien med Nanook i spissen ser ut som om de godtar de fremmedes tilstedeværelse nokså uberørt. Det er rart å se hvordan de eksisterer under disse forholdene, som åpenbart er en evig kamp mot naturkreftene og leting etter mat. Så hører det da også med til historien at Nanook sultet i hjel ca. to år etter at denne innspillingen var ferdig. Filmens popularitet hadde vært enorm, derfor spredte også nyheten om Nanooks død seg som en farsott verden rundt.

The Savage Innocents er mildt sagt en ganske snodig film, helt på grensen til det bisarre. Den begynner med en scene som ville fått Paul Watson til å sabotere båten din, nemlig to eskimoer som jakter isbjørn fra kajakkene sine. Derfra og ut handler det hele om eksimoen Inuk og hans tilkommende familie.

Dette var en film som Nicholas Ray (Johnny Guitar, Rotløs ungdom) visstnok bare måtte lage. Anthony Quinn spiller eskimoen Inuk på en naiv, stotrende og ikke så rent lite rasistisk måte. Konebytting virker å være det mest bærende elementet i filmen, og det er også dette som utløser en misforståelse med en hvit mann og som leder til dennes død.

Flere av scenene er som hentet rett ut fra Nanook of the North, kanskje spesielt fremtredende i så måte er der hvor Quinn, iført de samme isbjørnbuksene som Nanook, fanger en sel som dukker opp i et pustehull. Det er nesten bare selens størrelse som skiller disse to scenene fra hverandre. Ray må uten tvil ha vært stor fan av Flahertys film. Bob Dylan, på sin side, var en stor beundrer av Nicholas Rays film. Han skrev derfor sangen The Mighty Quinn (Quinn the Eskimo) som en hyllest til Anthony Quinns innsats.

Jeg syns filmen virker merkelig eldet, og ikke «like fersk i dag» som DVD-produsenten vil ha det til. Måten den fremstiller de innfødte på virker mer som hentet ut fra tidlige amerikanske westernfilmers syn på indianerne, enn det man ville anta at en film fra 1960 ville gjøre. Overføringen til DVD er heller ikke perfekt på noe vis. Som sagt en nokså underlig film, som ikke ligner på noe annet jeg kan huske å ha sett.

Kategorier
Anmeldelser

Soul Cinema

Når man ser Jackie Brown (1997) så er det spesielt én melodi man legger merke til, og det er «Across 110th Street», skrevet av Bobby Womack til denne filmen. Across 110th Street (1972) er tradisjonelt regnet som en blaxploitation-film, og i sin homage til subgenren var det nok veldig naturlig for Tarantino å la Pam Grier nynne med til denne sangen. For øvrig danner gaten 110th Str. den antatte grensen for bydelen Harlem. I filmen raner to fargede mafiaen, og stikker av med en haug med penger. I farten dreper de både gjengmedlemmer og politifolk og blir dermed New Yorks Most Wanted. I subplotet må den rasistiske og korrupte politikapteinen (Anthony Quinn) overlate roret i etterforskningen til den fargede løytnanten (Yaphet Kotto). Filmen er ganske så spennende og intens samt oppsiktsvekkende rå og brutal. I det minste for meg, som ikke har stor erfaring med disse filmene. Anbefalt!

Hell up in Harlem (1973) fremstår som noe av en skuffelse, for å si det forsiktig, etter gode Across 110th Street. Vi snakker her om en oppfølger til filmen Black Caesar, som i sin tur er en remake av Little Caesar (1931). Det er mulig at jeg med den første som ballast hadde fått noe mer utav denne, fordi den fremstår i allefall som svært usammenhengende. Ingen tvil om at den har stil så det holder, men dette veier på langt nær opp for alle svakhetene. Skuespillet er også omtrent så teatralsk man kan frykte, og plott og karakterer såpass virkelighetsfjerne at det beste man kan gjøre er å le av det hele. Hvilket jeg også gjorde, og dermed ikke følte at det var helt bortkastet.
La meg forresten skyte inn – det er underlig at det ikke er mer snakk om at på 70-tallet manglet faktisk den vestlige verden genet for fargesans og evnen til å matche klær til hverandre. Over et tiår var dette magisk frarøvet oss.

Og verre ble det. The Black Godfather (1974) har en rating på 3,6 på IMDb. I begynnelsen var det ingenting spesielt som forsvarte denne lave scoren, skuespillet virket relativt troverdig og effektene naturtro. Effektene riktignok her begrenset til en skuddveksling og litt blod, men dòg.
Men, jo, skal tro om ikke mine felles tittebrødre var inne på noe likevel. Fordi det viser seg etter hvert at denne filmen fullstendig mangler fremdrift og noe som i det hele tatt kan minne om et fengslende plot. Jeg tror de må ha hatt et svært begrenset budsjett. Fordi det kan tyde på at de kun hadde råd til å ha to skuespillere på jobb om gangen. Det disse ofte gjorde var å snakke i telefonen. Neste dag, dette er fortsatt min gjetning, var kanskje samtalepartneren på jobb og den siden av telefonsamtalen ble spilt inn. Det er nemlig uhyre lite som foregår utenfor de lukkede rom. Dialogforfatter har til gjengjeld hatt det travelt, fordi det snakkes om ditt og datt nesten uavbrutt.

Min lille oppdagelsesreise innen genren Blaxploitation har tilfeldig vist meg at det finnes gull også her. Forklaringen på gullets verdi er pr definisjon at det er i mindretall i forhold til de fleste andre grunnstoffer. Sjansen for også å støte borti gråstein tipper jeg dermed er tilstede i fullt monn.