Stikkord: kino

Kategorier
Artikler

Forventninger til 2012


Da er det den tiden på året igjen hvor lister skal lages. Mest vanlig er vel å oppsummere det året som snart er gått, men det er også morsomt å se fremover. Listen for 2011 venter jeg som vanlig litt med, det er for eksempel mange av filmene som blir med i Oscar-racet jeg ennå ikke har fått sett.

Denne posten kommer til å dreie seg om filmer som kommer til neste år, men jeg følger også litt med på TV-serier. Der er status følgende.

 TV-sesonger jeg venter på

  • Breaking Bad – sesong 5. Walter White ryddet hovedfienden av veien. Det kommer nok minst én ny.
  • Californication – sesong 5. Slutter aldri å flire av dette.
  • Dexter – sesong 7. Siste sesong var en nedtur, så her må det gjøres noen grep.
  • Justified – sesong 3. Gir den en sjanse til.
  • Mad Men – sesong 5. Tapt seg litt, kanskje?
  • Supernatural – pause sesong 7. Siste sesong. Må bare ses.
  • The Walking Dead – pause sesong 2 og ny sesong 3. Det mest spennende akkurat nå!

Filmer jeg venter på

  • Abraham Lincoln: Vampire Hunter
    Seth Grahame-Smith heter forfatteren av boken som ligger til grunn for denne filmen. Nye ideer er vel litt mangelvare i Hollywood, og påfunnet med at Abraham Lincoln var en vampyrjeger av rang er derfor kjærkomment. Jeg skrev en snutt om boken her, og filmen har absolutt potensiale. Regissør Bekmambetov har jo lagd mørke vampyrfilmer før (Night Watch, Day Watch).  Premiere er 13. juli.
    I samme forbindelse er det kanskje riktig å nevne Steven Spielbergs prosjekt Lincoln, som også kommer i 2012. Det er nok grunn til å forvente en helt annen vinkling på Spielbergs historie. Premiere i desember.
  • The Avengers
    Jeg er ingen superheltfan, kanskje fordi jeg har såpass mange av egenskapene selv. Det som gjør dette litt fengende for meg er først og fremst at det er Joss Whedon som er regissør (stor fan av Buffy!) Og imponerende casting. Premiere er 27. april.
  • Django Unchained
    Det er neppe noen som tror at dette blir mislykket. Quentin Tarantino klarer sikkert å lage en helt fantastisk westernfilm. USA-premieren er foreløpig satt til 25. desember.
  • The Hobbit: An Unexpected Journey
    Muligens den jeg gleder meg aller mest til. Jeg er ikke spesielt skuffet over at Guillermo del Toro måtte kaste kortene og overlate roret til Peter Jackson. Spenningen ligger i om han i det hele tatt har mulighet til å følge opp Ringenes Herre-suksessen, her er fallhøyden stor. Premiere 12. desember.
  • John Carter
    Andrew Stanton har laget en av mine desiderte favorittfilmer – Finding Nemo. John Carter er definitivt noe helt annet. Jeg har en følelse av at dette prosjektet kan være enten gull eller gråstein, håper på det første! 9. mars får vi sjansen til å gjøre oss opp en mening.
  • Kon-Tiki
    Definitivt den norske filmen jeg kan huske å ha gledet meg mest til. Premiere 24. august.

  • Prometheus
    Dette er uten tvil det mest spennende Ridley Scott har funnet på siden, tja, Alien. Det jeg skrev over om mangel på nye ideer i Hollywood gjelder ikke her. Scott har gått tilbake til nettopp Alien og laget det som skal være en slags prequel. Hva var det som hadde skjedd på planet LV-426 før Ripley & co landet der…? Premiere er 1. juni, håper på grøss i sommervarmen.
  • Skyfall
    Ny Bond-film er en begivenhet. Daniel Craig har fungert helt greit som 007, og denne gangen er Javier Bardem med. Som skurken? Ser fram til topp underholdning. Kommer på kino 26. oktober.
  • Underworld Awakening
    Drømmedama Kate Beckinsale er etterlengtet tilbake som Selene. Det er vanskelig å tenke seg bedre bruk av latex enn klistret til Kates smekre kropp. USA-premieren er allerede 20. januar, så julen varer i allefall til da.

  • World War Z
    Denne kommer vel strengt tatt ikke før rett utpå nyåret i 2013, men det skader nok ikke å nevne den allerede nå. Den store zombiekrigen er over, og hovedpersonen reiser rundt for å intervjue overlevende. Boken ved samme navn som det hele bygger på kan varmt anbefales, så får vi vel etter hvert se hvordan Brad Pitt løser dette.

Det er også absolutt lov å ha forventninger til tre norske filmer som alle beveger seg innenfor skummel folklore / myte. Dunderland, Thale og Flukt lover alle sammen godt ut fra de klipp jeg har sett til nå.

Kategorier
Anmeldelser

The Brazilian Job

Jeg går nok generelt altfor lite på kino. Litt rart kanskje, siden jeg driver en filmblogg, men mye av det som lanseres for tiden finner jeg på papiret uhyre lite interessant. Like fullt har jeg noen guilty pleasures, og Fast&Furious-franchisen er en av disse. Jeg eier ingen av de tidligere installasjonene på DVD, men vil ikke for alt i verden gå glipp av dem på kino. På det brede lerret, med salen fylt av rånere er dette perfekt underholdning. Det er faktisk overraskende at film nr fem i en ti år gammel serie er såpass bra.

Vin Diesel og Paul Walker er altså tilbake med en femte film, nøyaktig der det hele sluttet i Fast & Furious (2009). Relativt tidlig i Fast and Furious Five er det noen biler som skal stjeles fra et tog, selvsagt i fart. Her koker det over av både testosteron og adrenalin. Det er vanskelig å tro, men det blir ganske snart enda mer av nevnte kjemikalier når Special Agent Johnson melder seg på i jakten på våre venner. The Rock sørger for mer enn dobling av tykke tyrenakker samt flexing av alle -cepser som finnes. Og kanskje et par til. Men de bulende menn i de nye bilene har, selv om det er trangt om plassen, også rom for følelser. Familien er for det første i ferd må å forøkes, og for det andre så snakkes det varmt for farsrollen. Jeg humret kanskje vel så mye av en del av disse svulstige tiradene enn jeg gjorde under den råeste biljakten.


Filmen kunne nok tjent på en enda strammere regi i enkelte deler. Det brukes ganske mye tid på å drille inn en scene der det skal kjøres raskt for å unngå noen overvåkingskameraer. I denne sammenhengen blir det også stjålet noen helt spesielle biler. Ingenting av dette får til slutt noen som helst betydning for utkommet som sådan, men er tatt med for å få vist mer bilkjøring. Toretto’s Seven (eller er det Eight) har klare roller de også, men det er bl. a. i slike scener filmen skiller seg fra mer intelligente heist-filmer som Ocean’s Eleven. I de aller mest vellykkede actionfilmene er det også viktig at vi har en veldig ond og utspekulert skurk. Dessverre er rikingen Reyes bare en pappfigur, jeg vil beskrive ham som sleip og ikke spesielt ubehagelig i det hele tatt. Videre er slutten i overkant pompøs der den skal oppsummere hver enkelts gjøren og laden.

Kommer det enda en oppfølger? Selvsagt gjør det dét. Med The Rocks exit i denne filmen, samt alle pengene filmen spilte inn åpningshelgen i USA, så er jeg nokså sikker på at våre venner igjen ruller inn på en kino nær deg i løpet av et par års tid.

 

Kategorier
Anmeldelser

The King’s Speech (2010)

I sal 2 på Dampsaga kino var vår husstand representert med 50 prosent av publikum. Vi er i tillegg en veldig liten familie, og noen ble dessuten hjemme. Det var altså et overraskende lavt oppmøte på norgespremieren av denne filmen. Jeg lurer på om fredager har blitt en litt dårlig premieredag, i allefall med mindre vi snakker om en Michael Bay-film i 3D? Vel, vi kan la dét ligge.

Jeg småhumret og ble litt rørt om hverandre av The King’s Speech, akkurat slik jeg hadde forventet. Det er vanskelig å ikke la seg imponere av både Colin Firth og Geoffrey Rush, som er de to som bærer filmen på sine skuldre. Historien i seg selv er også interessant. Hertugen av York (Firth) har en ikke ubetydelig talefeil, men fordi han er svært lite i det offentlige rom er det relativt få utenfor kongefamilien som kjenner til dette. Men da hans far, kong Georg V dør, rykker han plutselig svært mye nærmere tronen. Jeg skal ikke her legge ut om vår relativt nære historie, men vil tro de fleste drar kjensel på og har hørt om skandalen med Wallis Simpson.

Gode skuespillerprestasjoner og en god historie. Utsøkte kulisser også samt flott foto. Det er likevel noen småting som trekker ned. Man kan lure på hvorfor Churchill er med, hans tilstedeværelse er helt unødvendig. Det er også andre eksempler. Jeg synes nok man kunne brukt tiden enda litt mer på Geoffrey Rush’s karakter. Han må da ha tilbragt flere timer med sin elev enn det vi får inntrykk av?

Men filmen er altså vel verdt å se, den er nominert til hele 12 Oscar og vil nok høste sin andel av disse.