Stikkord: oppfølger

Kategorier
Anmeldelser

The Brazilian Job

Jeg går nok generelt altfor lite på kino. Litt rart kanskje, siden jeg driver en filmblogg, men mye av det som lanseres for tiden finner jeg på papiret uhyre lite interessant. Like fullt har jeg noen guilty pleasures, og Fast&Furious-franchisen er en av disse. Jeg eier ingen av de tidligere installasjonene på DVD, men vil ikke for alt i verden gå glipp av dem på kino. På det brede lerret, med salen fylt av rånere er dette perfekt underholdning. Det er faktisk overraskende at film nr fem i en ti år gammel serie er såpass bra.

Vin Diesel og Paul Walker er altså tilbake med en femte film, nøyaktig der det hele sluttet i Fast & Furious (2009). Relativt tidlig i Fast and Furious Five er det noen biler som skal stjeles fra et tog, selvsagt i fart. Her koker det over av både testosteron og adrenalin. Det er vanskelig å tro, men det blir ganske snart enda mer av nevnte kjemikalier når Special Agent Johnson melder seg på i jakten på våre venner. The Rock sørger for mer enn dobling av tykke tyrenakker samt flexing av alle -cepser som finnes. Og kanskje et par til. Men de bulende menn i de nye bilene har, selv om det er trangt om plassen, også rom for følelser. Familien er for det første i ferd må å forøkes, og for det andre så snakkes det varmt for farsrollen. Jeg humret kanskje vel så mye av en del av disse svulstige tiradene enn jeg gjorde under den råeste biljakten.


Filmen kunne nok tjent på en enda strammere regi i enkelte deler. Det brukes ganske mye tid på å drille inn en scene der det skal kjøres raskt for å unngå noen overvåkingskameraer. I denne sammenhengen blir det også stjålet noen helt spesielle biler. Ingenting av dette får til slutt noen som helst betydning for utkommet som sådan, men er tatt med for å få vist mer bilkjøring. Toretto’s Seven (eller er det Eight) har klare roller de også, men det er bl. a. i slike scener filmen skiller seg fra mer intelligente heist-filmer som Ocean’s Eleven. I de aller mest vellykkede actionfilmene er det også viktig at vi har en veldig ond og utspekulert skurk. Dessverre er rikingen Reyes bare en pappfigur, jeg vil beskrive ham som sleip og ikke spesielt ubehagelig i det hele tatt. Videre er slutten i overkant pompøs der den skal oppsummere hver enkelts gjøren og laden.

Kommer det enda en oppfølger? Selvsagt gjør det dét. Med The Rocks exit i denne filmen, samt alle pengene filmen spilte inn åpningshelgen i USA, så er jeg nokså sikker på at våre venner igjen ruller inn på en kino nær deg i løpet av et par års tid.

 

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1962

  1. Lawrence of Arabia. Blir litt gay når jeg tenker på Lawrence. ;)
  2. Seppuku. Arbeidsledighet. Fattigdom. Tragedie. Så hevn.
  3. La jetée. Denne har bedre bilder enn de fleste langfilmer.
  4. Reve-enka. Ven, vakker, rød – just som husbond’ som er død…
  5. L’eclisse. Mmmm. Monica Vitti.
  6. Sanjûrô. Den kuleste og tøffeste oppfølger?
  7. An Occurrence at Owl Creek Bridge. Må da være det beste som kom ut av The Twilight Zone?
  8. The Man Who Shot Liberty Valance. Print the legend.
  9. To Kill a Mockingbird. Hvem ville vel ikke ønsket å vokse opp med Atticus som far?
  10. Lonely Are the Brave. Utradisjonell setting. Ikke feilfri, men periodisk en klassiker.
Kategorier
Anmeldelser

Soul Cinema

Når man ser Jackie Brown (1997) så er det spesielt én melodi man legger merke til, og det er «Across 110th Street», skrevet av Bobby Womack til denne filmen. Across 110th Street (1972) er tradisjonelt regnet som en blaxploitation-film, og i sin homage til subgenren var det nok veldig naturlig for Tarantino å la Pam Grier nynne med til denne sangen. For øvrig danner gaten 110th Str. den antatte grensen for bydelen Harlem. I filmen raner to fargede mafiaen, og stikker av med en haug med penger. I farten dreper de både gjengmedlemmer og politifolk og blir dermed New Yorks Most Wanted. I subplotet må den rasistiske og korrupte politikapteinen (Anthony Quinn) overlate roret i etterforskningen til den fargede løytnanten (Yaphet Kotto). Filmen er ganske så spennende og intens samt oppsiktsvekkende rå og brutal. I det minste for meg, som ikke har stor erfaring med disse filmene. Anbefalt!

Hell up in Harlem (1973) fremstår som noe av en skuffelse, for å si det forsiktig, etter gode Across 110th Street. Vi snakker her om en oppfølger til filmen Black Caesar, som i sin tur er en remake av Little Caesar (1931). Det er mulig at jeg med den første som ballast hadde fått noe mer utav denne, fordi den fremstår i allefall som svært usammenhengende. Ingen tvil om at den har stil så det holder, men dette veier på langt nær opp for alle svakhetene. Skuespillet er også omtrent så teatralsk man kan frykte, og plott og karakterer såpass virkelighetsfjerne at det beste man kan gjøre er å le av det hele. Hvilket jeg også gjorde, og dermed ikke følte at det var helt bortkastet.
La meg forresten skyte inn – det er underlig at det ikke er mer snakk om at på 70-tallet manglet faktisk den vestlige verden genet for fargesans og evnen til å matche klær til hverandre. Over et tiår var dette magisk frarøvet oss.

Og verre ble det. The Black Godfather (1974) har en rating på 3,6 på IMDb. I begynnelsen var det ingenting spesielt som forsvarte denne lave scoren, skuespillet virket relativt troverdig og effektene naturtro. Effektene riktignok her begrenset til en skuddveksling og litt blod, men dòg.
Men, jo, skal tro om ikke mine felles tittebrødre var inne på noe likevel. Fordi det viser seg etter hvert at denne filmen fullstendig mangler fremdrift og noe som i det hele tatt kan minne om et fengslende plot. Jeg tror de må ha hatt et svært begrenset budsjett. Fordi det kan tyde på at de kun hadde råd til å ha to skuespillere på jobb om gangen. Det disse ofte gjorde var å snakke i telefonen. Neste dag, dette er fortsatt min gjetning, var kanskje samtalepartneren på jobb og den siden av telefonsamtalen ble spilt inn. Det er nemlig uhyre lite som foregår utenfor de lukkede rom. Dialogforfatter har til gjengjeld hatt det travelt, fordi det snakkes om ditt og datt nesten uavbrutt.

Min lille oppdagelsesreise innen genren Blaxploitation har tilfeldig vist meg at det finnes gull også her. Forklaringen på gullets verdi er pr definisjon at det er i mindretall i forhold til de fleste andre grunnstoffer. Sjansen for også å støte borti gråstein tipper jeg dermed er tilstede i fullt monn.