For min del ble festivalens mest forstyrrende film også høydepunktet. Det sier vel en hel del om meg, antar jeg. Syke mannen. Jeg har tenkt på denne siden jeg så den, historien er urovekkende på så mange plan at det er vanskelig å oppsummere kort. Den har skapt reaksjoner på tidligere visninger også, den mest ytterliggående var nok under Sundancefestivalen der en publikummer lar sitt sinne gå over i regelrett utskjelling av både festivalledelse og tilstedeværende regissør. Jeg har ingen grunn til å tro at dette er iscenesatt, men så godt dokumentert og distribuert som hendelsen har blitt har reaksjonen i allefall skapt mer og ikke mindre interesse for filmen.
Jeg visste på forhånd at dette var en av filmene jeg skulle se. Regissør Lucky McKee har vært en liten favoritt lenge, selv om jeg syns hans forrige film Red (2008) var svakere enn May og The Woods. Men jeg hadde ikke forventet dette. Et fremtidig gjensyn med TV-serien «Deadwood» kommer heller aldri til å bli det samme. Fordi – Sean Bridgers som der fremstilte den naive og snille Johnny Burns er i The Woman forvandlet til tidenes psykopatriark ™. Fra første scene i filmen forstår vi at denne familien er seriøst fucked up. McKee har tatt med sin muse Angela Bettis i rollen som underkuet kone, et utmerket valg, resten av familien består av tenåringsdatter, en litt yngre sønn samt minstedatteren. Da far i huset etter en jakttur bringer med seg hjem et noe uvanlig – skulle man tro – jakttrofé, en vill kvinne, er det skremmende nok ingen i familien som reagerer spesielt kraftig på dette. Pappas mål er med familiens hjelp å sivilisere kvinnen, og syns en god start på dette prosjektet er å lenke henne fast i potetkjelleren. På dette stadiet i filmen skjønner de fleste at det hele vil gå fryktelig galt. Husets eldste datter er den som reagerer sterkest på miljøet hun er en del av og dette gir negativt utslag på skolen. Årsakene til dette er bare delvis tydeliggjort av filmskaperne, men får oss bare til å tenke enda flere fryktelige tanker. Da den kvinnelige læreren kommer på husbesøk inntreffer filmens klimaks – eller i dette tilfellet er nok klimakterium vel så treffende.
Slutten skal jeg la forbli ukommentert, volden vi får se er uansett ikke det verste ved filmen. Jeg forstår aldeles utmerket at dette ikke er en film for alle. Jeg vil ikke engang anbefale alle å forsøke. For min del forhindrer ikke disse fakta filmen fra å være den beste jeg så under Ramaskrik 2011.