Storbritannia har en sterk tradisjon for sosialrealisme i filmer. Ut av den såkalte britiske nybølgen eller «kitchen sink»-dramaene rundt 1960 kom det mange fantastiske filmer. I 1969 var imidlertid glansperioden over, og Ken Loach lagde med Kes noe nytt, noe som kunne bringe britisk film videre. Han skildrer i et intervju at han var fedup av nybølgen og konstaterte at den var foreldet, og at den også ga et ensidig og feil inntrykk av arbeiderklassen. Dette er dermed ingen «sint ung mann»-film, snarere en historie om en forvirret ung gutt. Filmen skiller seg også ut på andre måter. Blant annet benyttet Loach lengre tagninger og stort sett ukjente amatørskuespillere.
Handlingen fokuserer på den unge gutten Billy som bor sammen med sin mor og eldre bror i gruvesentrum av Yorkshire. Billy er snart ferdig på skolen og bør begynne å tenke på hva det er han skal drive med etterpå. Det eneste han vet er at han ikke skal ned i gruvene, slik broren hans gjør og som deres far gjorde før dem. Det tilbys en form for veiledning i yrkesvalg på skolen, men det hele virker mest som spill for galleriet – alle vet at de fleste havner nede i gruvene uansett. Billy er uten holdepunkter i hverdagen, inntil han plutselig oppdager et reir med tårnfalker og bestemmer seg for å trene en av dem. Falken, som han kaller Kes, blir hans altoppslukende beskjeftigelse. Han må innhente kunnskap om oppdrett, han stjeler derfor en bok om temaet på den lokale bokhandelen. Han må videre hjelpe til med å skaffe den unge fuglen mat. Billy holder et engasjert innlegg om falketreningen i en skoletime og vekker en lærers interesse. Læreren ser at gutten har fått gløden for noe og gjør sitt beste for å støtte opp. Vel og bra så langt.
Ken Loachs filmer er sterkt preget av realisme, men realisme gir sjelden, etter hans definisjon, rom for happy endings. Heller ikke her. Uten å røpe noe konkret kan jeg si at lykken tar en brå vending til det verre for Billy. Samtidig er slutten svært lite konklusiv og overlater til seerne å bestemme hva som ville ha skjedd videre.
Dette er en svært god film med en nærmest uvirkelig overbevisende David Bradley i hovedrollen. Den er slett ikke bare mørk heller, det finnes porsjoner med stor humor. Det er naturlig i den forbindelse å nevne en fotballkamp som arrangeres, hvor det helt klart er treneren som er mest engasjert. Se denne filmen, den er sterkt anbefalt.
Lenke: Topp 10 fra 1969
