Stikkord: Quentin Tarantino

Kategorier
Anmeldelser

Lulus eske

G.W. Pabst var nazist. Sannsynligvis. I alle fall samarbeidet han med det tyske rike og propagandaminister Goebbels under andre verdenskrig, og lagde i den forbindelse et par filmer. Det er for øvrig interessant at disse ikke er nevnt på IMDb. Opptil flere poeng gjøres det av Pabsts karriere i Quentin Tarantinos Inglourious Basterds også, bl. a. er hans film Pitz Palu sentral i en scene. Det virker muligens litt respektløst å innlede på denne måten, fordi flere av filmene han lagde før andre verdenskrig regnes som noe av det beste innen tysk film.

Louise Brooks var pen. Udiskutabelt. Hun på sin side samarbeidet med Pabst i kanskje hans største mesterverk, Die Büchse der Pandora (1929). Det ble også hennes mest kjente film. Amerikanerinne som hun var, hadde hun allerede prøvd seg i Hollywood med ganske bra hell. På mange måter var hun en trendsetter med sin spesielle Bob-frisyre. Hun ble imidlertid aldri spesielt populær blant sosieteten og sine egne kollegaer. Noe var nok basert på misunnelse, men Louise Brooks hadde også en del åpenhjertige uttalelser om kvinners seksualitet, som muligens falt enkelte tungt for brystet.

I filmen møter vi henne som Lulu, en kvinne som tvinner de fleste menn rundt lillefingeren. I kjølvannet av dette skaper hun tragedie etter tragedie. Hardest rammet blir nok Dr. Schön og hans sønn Alwa, som begge to lar seg forlokke og forlede. Det hele ender faktisk med at Lulu, uforskyldt, bli anklaget for drap og stilt for retten. Det er under rettssaken at aktor trekker parallellen mellom Lulu og mytologiens Pandora. Pandora var vakker og forførende, men hun var også i besittelse av en eske som inneholdt all verdens ondskap. Det er dog nokså enkelt å se på aktor at han selv kunne tenkt seg et dypdykk i Lulus eske. Under rettsaken klarer imidlertid Lulu å rømme, godt hjulpet av noen tidligere beilere, og det bærer til London. Hennes plager er likevel slett ikke over, for i Londons gater herjer Jack the Ripper.

Nok en gang er jeg imponert over DVD-en fra Criterion, det er ganske utrolig at dette er en film som er over 80 år gammel. Det er også mye fint ekstramateriale å fordype seg i, i tillegg til hele fire forskjellige musikalske lydspor er det to ganske så interessante intervjuer med Louise Brooks og Michael Pabst, G.W. Pabsts sønn.

Kategorier
Anmeldelser

Soul Cinema

Når man ser Jackie Brown (1997) så er det spesielt én melodi man legger merke til, og det er «Across 110th Street», skrevet av Bobby Womack til denne filmen. Across 110th Street (1972) er tradisjonelt regnet som en blaxploitation-film, og i sin homage til subgenren var det nok veldig naturlig for Tarantino å la Pam Grier nynne med til denne sangen. For øvrig danner gaten 110th Str. den antatte grensen for bydelen Harlem. I filmen raner to fargede mafiaen, og stikker av med en haug med penger. I farten dreper de både gjengmedlemmer og politifolk og blir dermed New Yorks Most Wanted. I subplotet må den rasistiske og korrupte politikapteinen (Anthony Quinn) overlate roret i etterforskningen til den fargede løytnanten (Yaphet Kotto). Filmen er ganske så spennende og intens samt oppsiktsvekkende rå og brutal. I det minste for meg, som ikke har stor erfaring med disse filmene. Anbefalt!

Hell up in Harlem (1973) fremstår som noe av en skuffelse, for å si det forsiktig, etter gode Across 110th Street. Vi snakker her om en oppfølger til filmen Black Caesar, som i sin tur er en remake av Little Caesar (1931). Det er mulig at jeg med den første som ballast hadde fått noe mer utav denne, fordi den fremstår i allefall som svært usammenhengende. Ingen tvil om at den har stil så det holder, men dette veier på langt nær opp for alle svakhetene. Skuespillet er også omtrent så teatralsk man kan frykte, og plott og karakterer såpass virkelighetsfjerne at det beste man kan gjøre er å le av det hele. Hvilket jeg også gjorde, og dermed ikke følte at det var helt bortkastet.
La meg forresten skyte inn – det er underlig at det ikke er mer snakk om at på 70-tallet manglet faktisk den vestlige verden genet for fargesans og evnen til å matche klær til hverandre. Over et tiår var dette magisk frarøvet oss.

Og verre ble det. The Black Godfather (1974) har en rating på 3,6 på IMDb. I begynnelsen var det ingenting spesielt som forsvarte denne lave scoren, skuespillet virket relativt troverdig og effektene naturtro. Effektene riktignok her begrenset til en skuddveksling og litt blod, men dòg.
Men, jo, skal tro om ikke mine felles tittebrødre var inne på noe likevel. Fordi det viser seg etter hvert at denne filmen fullstendig mangler fremdrift og noe som i det hele tatt kan minne om et fengslende plot. Jeg tror de må ha hatt et svært begrenset budsjett. Fordi det kan tyde på at de kun hadde råd til å ha to skuespillere på jobb om gangen. Det disse ofte gjorde var å snakke i telefonen. Neste dag, dette er fortsatt min gjetning, var kanskje samtalepartneren på jobb og den siden av telefonsamtalen ble spilt inn. Det er nemlig uhyre lite som foregår utenfor de lukkede rom. Dialogforfatter har til gjengjeld hatt det travelt, fordi det snakkes om ditt og datt nesten uavbrutt.

Min lille oppdagelsesreise innen genren Blaxploitation har tilfeldig vist meg at det finnes gull også her. Forklaringen på gullets verdi er pr definisjon at det er i mindretall i forhold til de fleste andre grunnstoffer. Sjansen for også å støte borti gråstein tipper jeg dermed er tilstede i fullt monn.

Kategorier
Anmeldelser DVD

Jackie Brown (1997)

Denne DVD-en må jeg seriøst bytte ut. Tok et gjensyn med den (filmen) i dag, men hadde ikke sett (denne) DVD-en tidligere. For det første – det fremgår av coveret at den er såkalt Widescreen, men den er ikke anamorf, noe som betyr at den ikke er tilpasset moderne WSTV-er. Man må til med zoomefunksjoner, og det blir ikke bra. I tillegg er denne et eksempel på såkalt horror of horrors – en flipperdisc. Midtveis i filmen må DVD-en snus. Vi får se, når det kommer en blu-ray, om det blir skifte.

Fordi filmen er bedre enn jeg husket den som. Mener ikke den traff meg spesielt sist gang, men dette er nok den mest seriøse tilnærmingen til film som Tarantino har foretatt. Den er relativt saktegående og får som vanlig plass til svært mye dialog, men flere av karakterene er mere interessante enn i de fleste av hans andre filmer.

Tarantino har fått ord på seg for å være en som kickstarter gamle helters karrierer. I denne filmen ble det vel i så måte referert til både Pam Grier og Robert Forster. Begge var svært aktive før denne, men ansiktene deres ble utvilsomt brakt ut til et nytt publikum i Jackie Brown. I ettertid kan man vel likevel si at det ikke tok av riktig på samme måte som for John Travolta etter Pulp Fiction. Men de har i allefall denne å se tilbake på som svært vellykket i tillegg til sine tidligere filmer.

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 2009


Jeg er for så vidt klar over at det for tiden settes opp lister for 2010, men det er jeg ikke klar for ennå! Derfor tenkte jeg i mellomtiden å se litt lengre tilbake, starte med 2009 og se hvor langt jeg kommer.

  1. Coraline. The other mum.
  2. Moon. Runs in the family.
  3. The Road. Double feature med Nemo?
  4. A Single Man. Fabelaktig av Firth.
  5. Un prophète. Fabelaktig mobsterflick.
  6. Inglourious Basterds. Tarantinosk og frisk.
  7. Das weiße Band. Uhyggelig og vakker.
  8. Up. Pixar kommer uansett på listen.
  9. Drag Me to Hell. Hells yeah!
  10. Get Low. Denne kom sent men godt.