Kategorier
TV

The Walking Dead (Sesong 1)

Serien åpner så og si med et smell. Et smell som er nokså sjokkerende for den uforberedte tv-seer vil jeg tro. For zombieentusiastene derimot er nok åpningen med på å skru forventningene til serien enda mer i været. For dette er kresne mennesker, må vite.

Det er ikke ukjente Frank Darabont som er seriens regissør. Han har tidligere vist at han kan fremstille dystopiske scenarioer på en utmerket måte i The Mist (2007). Der forskanser innbyggerne seg i et kjøpesenter (!), mot en utenforstående fare som like gjerne kunne ha vært zombier. Denne gangen bygger det hele imidlertid ikke på en Stephen King-roman, men en grafisk sådan forfattet av Robert Kirkman.

Og her kommer vi tilbake til seriens hovedmålgruppe. Tegneserien er igjen inspirert av George A. Romeros originale zombietrilogi. Romero, den moderne zombiefilmens far, satte ned en del grunnregler for hvordan zombier skal oppføre seg. Entusiastene sverger til disse reglene og har bare til dels sans for moderne varianter som Resident Evil og 28 … Later-filmene. Jeg synes det er morsomt å se at The Walking Dead også har latt seg inspirere av nettopp 28 Days Later, men allikevel klarer å være tro mot mesteren.

Andrew Lincoln som jeg egentlig bare kjente til som den som er håpløst forelsket i Keira Knightleys karakter i Love Actually, fremsto for meg som et overraskende valg som denne seriens hovedperson. Det virket som et stort sprang. Skulle jeg plukket noen på forhånd ville nok Timothy Olyphant vært adskillig nærmere. Hadde det ikke vært for at han er opptatt med «Justified», en serie jeg har nevnt tidligere. Men Lincoln gjør ikke bort seg på noen måte i løpet av den første sesongen. Regissør Darabont har også tatt med seg andre skuespillere han har brukt i filmene sine.

Med små grep mot slutten kunne dette ha vært en miniserie som ble avsluttet etter de seks episodene som utgjør sesong 1. Det er et dristig konsept for en tv-serie dette, og det er nok en av grunnene til at sesongen er så kort. De fleste av karakterene forblir videre nokså tynt utviklet etter kun seks episoder. Det er derfor hyggelig at man nå har forlenget det hele med en sesong 2 (13 episoder), og så får vi krysse våre fingre for at suksessen vedvarer.

Sesongstart for serien i Norge er for øvrig 28. april, du kan lese mer om dette på NRK P3 Filmpolitiets sider.

Kategorier
TV

Justified (Sesong 1)

Det er flere ting å like her. For det første er serien utvilsomt å betegne som en western. For meg kommer ikke minst den følelsen fordi det er Timothy Olyphant som er i hovedrollen, som U.S. Marshal Raylan Givens. Timothy Olyphant spilte som kjent sheriff også i den strålende HBO-serien «Deadwood». For det andre har denne serien Elmore Leonard som Executive Producer og han har også skrevet novellen serien bygger på, Fire in the Hole. Den godeste Elmore Leonard har alltid vært med, kjennes det ut som. Han er født i 1925, men lever i beste velgående og er altså fortsatt aktiv. Det er fantastisk å tenke på at han skrev 3:10 to Yuma allerede i 1957, og har levert materiale til filmer og serier som Hombre (1967), Get Shorty (1995) og «Karen Sisco» (2003).

Raylan Givens går i jeans og boots, bærer hatt og har sin Glock .45 i hoftehylster. Hans tjenestetid i Miami blir brått terminert etter at han utfordrer en lokal narkobaron til et oppgjør ved daggry, dette er en handlingsmetode som får det til å renne over for hans overordnede . Så, han blir omplassert, eller rettere forvist til en avkrok i Kentucky. Det viser seg imidlertid ikke at dette stedet har noen som helst mangel på utfordringer.

Det jeg kanskje mener trekker litt ned etter 13 episoder er at det fortsatt er ganske mange pappfigurer rundtomkring, spesielt på Marshalkontoret. De som har fått utviklet seg mest er nok skurkene, og da spesielt den smått fantastiske Boyd Crowder spilt av Walton Goggins («The Shield»). M.C. Gainey («Lost») er også finfin, og det resterende kan selvsagt endre seg i sesong 2. Jeg kommer fortsatt til å følge med videre.

Tema fra serien.