Denne filmen har alltid gitt meg en dyp følelse av ubehag. Spesielt gjelder dette den første delen, som foregår på rekruttskolen. Det er faktisk slik at jeg føler at det som rekruttene utsettes for berører også meg selv. Hele filmen omhandler delvis nedbryting av menneskeverdet og selvet, men måten Kubrick slenger dette i trynet på oss allerede fra første stund griper meg hver gang. Hårklipp-sekvensen er et viktig ledd i dette. Som før et kirurgisk inngrep, klargjøres nærmest hodene for de psykologiske inngrepene som skal følge. Håret, en viktig del av ens gamle selv, ligger igjen i en haug på gulvet. Ved å fullstendig endre og standardisere utseendet bidrar dette til at man fremmedgjøres både for seg selv og andre. Rekruttene skal gjøres like, de anonymiseres i form av klengenavn, de skal formes til ensartede drapsmaskiner.
«Did your parents have any children that lived?»
Vi befinner oss innledningsvis på rekruttskolen i Parris Island, South Carolina. Ganske snart introduseres vi for en gruppe rekrutter, uten at vi blir kjent med så mange av disse. Sentralt i handlingen står menig Joker. Tilnavnet får han etter å ha avlevert en ganske dårlig John Wayne-imitasjon under sersjantens første inspeksjon. Sersjant Hartman er en ekstremt profan drittsekk, utvilsomt med mangeårig kunnskap om utdanning av soldater, men med en ekstremt grovkalibret måte å utøve den på. Videre møter vi menig Pyle som først og fremst er den som får unngjelde for sersjantens vrede på grunn av sin ubehjelpelighet.
Det er nok likevel ikke primært dette som skaper ubehaget, men noe ganske annet. Jeg har forsøkt å gå dypt i meg selv vedrørende nettopp hva. Jeg har kanskje funnet det ut og er ikke spesielt stolt over å innrømme årsaken. Tidligere trodde jeg vel det var det åpenbare – sersjanten og hans umenneskelige opptreden. Dette rammer jo menig Pyle spesielt etterhvert. Kanskje vil de fleste sympatisere med Pyle. Jeg trodde nok muligens at jeg gjorde det selv. Det er ille å innse det, men den følelsen av skam som inntreffer hos meg skapes først og fremst av Pyles stakkarslige, ja, barnlige vesen og de plager han påfører sine medsoldater. Til å begynne med går det kun utover Pyle selv. Men da dette etter kontinuerlig fysisk og psykisk tortur fra sersjantens side ikke ser ut til å ha noen effekt, rammes hele troppen i form av kollektiv avstraffelse. Da det etterhvert går over toleransegrensen for troppen lar de selvjustisen gå ut over Pyle.
Hartman spiller jo kortene sine helt etter boken. Han klarer å sammensveise en hel tropp rekrutter ved å ofre én av dem. Jeg prøver, men jeg klarer ikke å stille meg på Pyles side. Og det slår meg at Kubrick har lyktes.
I U.S. Marine Corps er det hverken plass for barn eller kvinner. Pyle er barnet, muligens en metafor for den siste rest av dette i alle rekruttene. Vi ser dette tydelig i flere scener hvor Pyle tvinges til å sutte på tommelen. Kanskje drepes barnet direkte i den kollektive avstraffelsen av Pyle, der også Joker deltar. Joker har spilt rollen som det eneste menneskelige og tenkende alibiet i filmen, men heller ikke han kan stå i mot gruppepresset her.
Det er flere forhold knyttet til Pyle-karakteren som assosierer til dette. Etter at Joker får ansvaret for hans personlige utdannelse, ser vi at Pyle må ha hjelp både til å knytte skoene og kle på seg – akkurat som et barn må lære dette første gang. Han skiller heller ikke høyre fra venstre.
Kvinnene er på sin side erstattet med våpnene, som gis kvinnenavn og rekruttene må sove med dem – det er den eneste sexen de kommer til å få. Sex og kvinner blir dermed synonymt med vold og drap, mens våpnene blir det mest menneskelige i deres tilværelse – det som de skal ha det nærmeste og mest personlige forholdet til. Det hele kulminerer svært så resolutt i del to av filmen med en kvinnelig snikskytter.
Hvorfor er første del av filmen den mest ubehagelige for meg, er ikke dette et paradoks? Man skulle tro det var rimelig å anta at krigs-helvetet i andre del er det som bør oppleves som det verste. Sannsynligvis er det også slik, men etter åpningen føler jeg meg rett og slett følelsesmessig avstumpet. Etterhvert som soldatene i filmen gradvis hjernevaskes i form av daglig fysisk og psykisk tortur, sliter dette også på meg rent mentalt.
«Ain’t war hell?»
Det ekstremt stramme og symmetriske rommet filmens første halvdel utspiller seg i, gjør nesten at overgangen til Hue City føles befriende, mere åpent og imøtekommende. Jeg innser at også dette kan være rimelig planlagt fra Kubricks side.
Soldatene for øvrig har det også friere, blant annet er det tilgang på prostituerte. Endelig kan man få utløp for maskuliniteten, alle andre deler av personligheten er effektivt knekt i rekruttperioden. Den eneste som kan ha beholdt rester av barnet i seg er Joker, som når han pruter med en hore sier: «That’s all my momma allows me to spend», i.e. han er innerst inne fortsatt en gutt. Joker er muligens den eneste som ikke lot seg hjernevaske på rekruttskolen.
Jokers nye hverdag som krigsreporter fortoner seg nokså annerledes enn hva han hadde trodd. Kynismen er fremherskende også her. Slagordet til Stars and Stripes er «FIRST TO GO LAST TO KNOW – We defend to the death your right to be disinformed», som ikke er helt etter pressens etiske regler. Da han fremlegger informasjon om at Tet-offensiven kan stå for døren interesserer ikke det redaktøren fem flate øre. Det vil kunne bidra til å skape negativ omtale av kampanjen.
Et forholdsvis langt innslag omhandler et reportasjeteam som intervjuer soldatene i felt. Dette harmonerer fint med den retningen filmen har tatt på dette tidspunktet, som synes som en ren actionpropaganda over krigens ærefulle handlinger og gung-ho machokultur. Reportasjeteamet stiller opp troppene til fiktive kamphandlinger slik at de kan filme utenfor fare. Spørsmålet man kan stille etter dette er, er de påfølgende kamphandlingene reelle eller en film i filmen?
«Our right to be misinformed»
Var Kubrick en slubbert når det kom til stykket, eller hadde han kanskje mistet grepet etter syv år uten filmproduksjon? Poenget er nemlig at denne filmen kan ses på som å være full av kontinuitetsfeil. Noen av disse er likevel så riv ruskende ulogiske at det er grunn til å tro det motsatte – de er plassert der med hensikt.
Treningsperioden ble avsluttet med en høydramatisk opplevelse. Likevel nevnes ikke denne opplevelsen med ett ord i del to. Har Pyle noengang eksistert? To av de viktigste scenene med Pyle involvert er badet i et spesielt blått lys, som ikke har noen åpenbar naturlig forklaring. Andre nattscener er mye mørkere. I tillegg endrer musikken seg til et tungt åndedrag ikke ulikt når noen sover. Vi ser til og med at Pyle puster i takt med musikken.
Teorier går derfor ut på at dette kan være drømmescener, noe som forklarer fraværet av temaet i del to. Pyle er dessuten vitterlig et godt stykke til venstre for Joker i den første runden Hartman gjør blant rekruttene, etter John Wayne-hendelsen har han flyttet seg til høyre. Dette trenger imidlertid ikke bety at han ikke er der, det at rekruttene bytter plass kan like gjerne være uttrykk for den anonymiseringen som er i ferd med å foretas. Jeg finner likevel sterk symbolikk i at han dør akkurat når treningsperioden er over, da rekruttene har blitt menn og det ikke er plass til barnet lengre.
Hvorfor er så mange scener filmet som om de reflekterer andre karakterer? I «this is my rifle, this is my gun»-scenen tviler jeg på at rekruttene ville ha marsjert med våpenet hhv på høyre og venstre skulder, noe som også bekreftes av filmens manus fra 1985:
«During our sixth week, Sergeant Gerheim orders us double-time around the squad bay with our penises in our left hands and our weapons in our right hand».
I denne scenen, derimot, gir det perfekt symmetri. Joker og Cowboy reflekterer hverandre – de er de eneste med briller. Begge to skrev også for skoleavisen på High school.
I en av de morsomste scenene i filmen, der Joker møter massegrav-obersten refererer han til Jungiansk skyggeteori. Ethvert menneske bærer på en refleksjon av seg selv, med aggresjon og fremmedfrykt på den ene siden og nestekjærlighet og samarbeid på den andre. Derfor går en tolkning ut på at Pyle = Animal Mother. Hartman forteller Pyle direkte at han er «born again hard» etter at han utmerker seg i geværdrill og skyting. Kanskje er han gjenfødt som Animal Mother, karakteren som dukker opp i Vietnam og som vi ikke har sett på rekruttskolen. De to har flere fellestrekk.
Den mest bisarre sekvensen kommer da soldatene blir utsatt for snikskytteren. Lagleder Cowboy plukker ut fem menn inkludert seg selv til å foreta fremrykningen. Joker og Rafterman melder seg i tillegg slik at de totalt blir syv. Men det er bare seks menn som rykker fram. Da de nærmer seg bygningen er de igjen syv, men da har de fått selskap av Animal Mother som allerede var på plass. Da de endelig er samlet ved bygningen kan vi telle åtte mann. Men det mest absurde er at de på veien fremover passerer en ukjent person, han ser ut til å ha briller og er uten hjelm og stridsutstyr. Er dette et medlem av Kubricks crew? Er det et medlem av dokumentar-crewet, de som lager filmen i filmen?
Men det stanser ikke med dette. I det troppen ankommer ruinene av det første huset for å nærme seg snikskytteren, må laglederen Cowboy bort til enden av bygningen for å kunne se det andre huset. Han titter forsiktig rundt hjørnet. Vi ser tydelig av bildene at det ikke er mulig med fri sikt på annen måte. Derimot – da Cowboy returnerer er det et kjempesvært hull i muren som gir snikskytteren klar bane. Dette kan ikke være en kontinuitetsfeil fra Kubricks side. For det første – Cowboy ville selvfølgelig ikke gått bort til hjørnet hvis det var mulig å observere annetsteds fra. Dernest – han, som erfaren soldat, ville ikke stilt seg med ryggen til den åpningen. Åpningen er rett og slett ikke der! Sekunder senere blir han skutt.
Hva vil Kubrick fortelle oss her? Er soldatene i en annen dimensjon der alt kan skje? Er de allerede døde og «in a world of shit»? På den annen side er det altså en mulighet for at Kubrick rett og slett var en litt slumsete regissør som ikke var så nøye med detaljene…
«Who’s the leader of the club?»
At filmen ville vokse så betydelig ved gjensyn kom noe overraskende på meg. Den er perverst fascinerende i det at den ikke besvarer noen spørsmål, tilbyr intet håp og (muligens) har liten mening. Det har aldri vært noen særlig disputt rundt filmen som en, nær sagt, blockbuster krigsfilm. Antikrigsbudskapet har heller ikke vært gjenstand for særlig tvil, noe den har til felles med Kubricks andre antikrigsfilmer, Paths of Glory (1957), og Dr. Strangelove (1964). Men, den har mange flere fasetter utover dette. Velger man å basere seg på Kubricks angivelige fanatiske opptatthet av detaljer, åpner det seg jo en hærskare av tolkningsmuligheter. Tror man at det skyldes slurv er fortsatt filmen interessant. Uansett er denne, som flere av Kubricks filmer, en film som fortsatt vil debatteres grundig i år fremover.