Ved nærmest en tilfeldighet ble Werner Herzog i 1996 tipset om muligheten for å lage en dokumentarfilm om Dieter Dengler. Herzog erindret så vidt å ha hørt om den amerikanske piloten som satt i fangenskap i Laos i Vietnamkrigens tidligste fase, men som klarte å rømme. Han tente straks på idéen og lagde filmen Little Dieter Needs to Fly som kom ut i 1997. Nesten ti år senere kom Rescue Dawn, som er en ren dramatisering av Denglers opphold i fangeleiren.
Little Dieter Needs to Fly er en av de heller sjeldne filmene jeg har sett som traff meg hundre prosent ved første gangs visning. Jeg husker jeg ble sittende ettertenksom etterpå, i en blanding av tomhet og henført fryd.
Personlig var jeg derfor svært skeptisk til Rescue Dawn (2006) da jeg hørte om den første gang. Jeg hadde ikke behov for noen del to av denne historien. Samtidig kunne jeg ikke hjelpe for at jeg syntes det var interessant at Herzog selv sto bak.
Her er noen tanker om filmene etter at jeg nå har sett de på nytt, og bedre kan vurdere hvordan de står til hverandre.
Hvem var Dieter Dengler?
Opprinnelig tysk statsborger, og senere pilot, født 1938 i Wildberg i den tyske provinsen Schwarzwald og altså oppvokst i et land herjet av krig. Interessen for flyvning kom tidlig. Som utløsende faktor forteller han om et alliert fly som såvidt strøk klar av huset hans under andre verdenskrig, der han faktisk hadde øyekontakt med piloten. Etter dette visste han at lille Dieter bare ville fly. Men, det skulle ta tid.
Vi tas med tilbake til dagens Wildberg av Herzog, byen hvor Dieter Dengler vokste opp. I dag ser det ut som hvilken som helst tysk by. Herzog kryssklipper dette med tildels grimme arkivopptak fra andre verdenskrigs Tyskland. Dengler forteller for oss om sin oppvekst her i Nazi-Tysklands navle, der etter sigende alle innbyggerne i byen med ett unntak var medlemmer av partiet. Unntaket, skal man tro Dengler, var hans egen bestefar.
Etter andre verdenskrig var det ingen mulighet for tyskere til å utdanne seg som flyvere, så Dieter måtte ut av landet. Den muligheten som virket mest åpenbar var å emigrere til USA og gå inn i det amerikanske forsvaret. Han vervet seg nokså umiddelbart og ble lovd gull og grønne skoger av rekrutteringsoffiseren. Etter flere år i forsvaret med helt andre jobber enn å fly kom han omsider inn på sjøforsvarets flyveskole.
Umiddelbart etter fullført flyskole ble han sendt avgårde til Vietnam. Eller rettere sagt, Laos, der amerikanerne drev med såkalte Black Ops i forkant av Vietnamkrigen.
Dieter hadde ingen interesse av krigen så lenge han fikk lov til å fly. Først da han selv ble tatt til fange hevder han at han ble klar over at det var ekte mennesker der nede på bakken, mennesker som faktisk døde eller led nød pga. amerikanernes bombetokt. I dette lyset fremstår Dengler som barnlig naiv. Jeg undres på om ikke Herzog fattet interesse vel så mye for denne dualiteten mellom kriger og nær sagt, geek – som selve fangenskapet og rømningen?
Det er her kanskje naturlig å stille spørsmålet – er det en ren dokumentar dette, som gjengir de korrekte forhold? Svaret er nok, som med flere av Herzogs dokumentarer, både ja og nei. Det er jo selvsagt lite som dokumenteres, i den forstand. I boken Herzog on Herzog (Cronin, 2002) uttaler Herzog at flere elementer i dokumentaren var direkte instruert av ham selv. Den åpner for eksempel med at Dengler går inn på en tatoveringssjappe for å diskutere et motiv som det later til at han har planer om å få tatovert på kroppen. Det hadde han overhode ikke, dette var Herzogs påfunn for å få en overgang til redslene under krigsfangeoppholdet. Også scenen like etter hvor Dengler lukker og åpner bil- og husdørene opptil flere ganger, i noe som tyder på en form for tvangslidelse, er iscenesatt av Herzog.
Maleriene av åpne dører inne i Denglers hus var imidlertid autentiske.
Herzog sier at hans egen oppgave generelt var å oversette og redigere Denglers tanker til noe som lot seg presentere på film. Videre forteller han at alle scenene i dokumentaren var skutt minst fem ganger for å få det konsise preget som var nødvendig. Så, igjen, Herzogdokumentarer er muligens ikke som andre dokumentarer.
Hvorfor Rescue Dawn?
Det blir ikke leflet med kulissene i Herzogs filmer. Som vi kjenner ham fra Fitzcarraldo (1982) eller Aguirre (1972) la han også denne gang innspillingen til dypt inne i jungelen. Filmteamet oppholdt seg i uker i den thailandske jungelen under primitive forhold. Det var vått, det var igler, det var vanvittig tett vegetasjon. Valget av Christian Bale i hovedrollen var nok også riktig, da han nylig hadde vist at han er en mester i å innta karakter. I The Machinist (2004) slanket han seg sykelig, og gjorde det også i stor grad her. For at filminnspillingen ikke skulle ta månedsvis, ble den skutt baklengs med en allerede avmagret Christian Bale. Det går tross alt raskere å legge på seg igjen.
Filmen begynner tidlig i Vietnamkrigen. På et amerikansk hangarskip ute i Tonkinbukten befinner Dieter Dengler seg. Som én av mange piloter skal han snart på tokt inn mot kysten av Nord-Vietnam. Uoffisielt skal de imidlertid enda lengre, over grensen og inn i Laos. Dette er Denglers første oppdrag, noe som blir behørig markert av de andre pilotene. Kort tid etter at de er inne over fiendtlig territorium får flyet hans noen kritiske fulltreffere. Dengler nekter å skyte seg ut og makter på et vis å ta flyet ned, bare for å finne at fienden er like i hælene på ham. Han flykter og klarer seg en stund, men da han må ned til åpent lende for å finne vann blir han tatt til fange. Det er for så vidt her filmen begynner. Kommuniststyrken fra Laos som har tatt ham til fange transporterer ham hensynsløst gjennom jungelen samt gjennom landsbyer der han blir torturert. Etter flere dager når de fangeleiren dypt inne i Laos’ jungel. Det er en liten leir, bare seks andre fanger er der da Dengler ankommer. To av disse er amerikanere. Det viser seg at disse har vært i leiren i to-tre år, altså fra lenge før USA offisielt markerte seg i konflikten. Her vil det åpenbart aldri bli snakk om en offisiell redningsaksjon. Planleggingen av rømningen begynner derfor umiddelbart fra Denglers side, uten stor hallelujastemning fra de andre institusjonaliserte fangene.
Hvorfor var det nødvendig å dramatisere Denglers historie nesten ti år senere? Jeg nevnte i innledningen at jeg var skeptisk til forsøket. I ettertid noe mindre, da det for det første er svært lite overlapping mellom de to historiene.
Herzog har sagt i intervju at begge filmene var nødvendige. Det som ikke berøres i særlig grad i dokumentaren er selve fangeoppholdet, og det følte Herzog manglet. Hvis finansiering hadde gjort det mulig ville Rescue Dawn vært den første som ville blitt lagd, sier han. Men det ville på sin side ha etterlatt et tomrom som utelot Denglers barndom og bakgrunn. Dramatiseringen vektlegger derfor nesten utelukkende det som ikke fikk spesielt mye oppmerksomhet i dokumentaren – selve fangeoppholdet.
Jeg tror nok likevel jeg vil si at det holdt med den første. Herzog går jo svært langt i dokumentaren for å la oss få et bilde av hva Dengler måtte gjennomgå, i det minste under selve fangetransporten. Det er ganske sterkt å se hva som kreves av ham under innspillingen, han blir bundet og transportert i rask marsj gjennom jungelen, det hele i en setting som må oppleves som helt autentisk. Selv sier han også: «This feels a bit too close to home», i betydningen at dette er litt vel realistisk. For min del trengs det ikke mye fantasi utover det som vises i dokumentaren for å tenke seg til hvordan man ble behandlet i leiren.
Noen få eksempler på overlapping mellom filmene er det likevel: I dokumentaren ironiserer Herzog bl. a. over en amerikansk instruksjonsvideo som pilotene ble vist før de skulle ut i kamp. Såpass underholdende syns han denne var, at han gjør et ikke så rent lite poeng ut av det i filmen. Der lar han den ene piloten, under visning av instruksjonsfilmen, bruke omtrent ordrett sine egne kommentarer fra dokumentaren til allmen latter fra de andre flyverne. Det er nesten så Herzog føler behov for å bli bifalt.
Oppsummering
Little Dieter Needs to Fly er en av mine favorittfilmer og gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg så den. Jeg hadde derfor et svært ambivalent forhold til hele greia med Rescue Dawn da jeg hørte om den. Samtidig er det altså nettopp Herzog, og jeg har undret meg: Hva er det han vil med dette? Dieter Dengler døde i 2001, er det et gravskrift til en venn? Syns han at Dieter Denglers historie er så spesiell at den fortjener å nå ut i større grad?
Han kan gjerne få kreditt for begge de to grunnene. Men, jeg klarer ikke å fri meg fra følelsen av at forsøket uansett faller litt mellom to stoler. Jeg tror Rescue Dawn kanskje i liten grad tilfredsstiller den uforberedte filmseer. Actionscenene er tross alt i klart mindretall – Rescue Dawn er ingen «Vietnamfilm». De som har sett originalen vil savne det eksotiske med den litt rare og naive, men tapre Dieter Dengler.
Det som gjør at jeg klarer å løfte opplevelsen av dramatiseringen til over det gjengse nivået er det at jeg kjenner den opprinnelige historien. Min anbefaling til de som ikke har sett noen av filmene vil tross alt måtte bli — se Rescue Dawn før du ser Little Dieter Needs to Fly. Jeg tror at man i sum vil sette enda større pris på begge to på den måten.