Mange omtaler meg som vågal og visjonær. Et eksempel på dette ser dere her, i tittelen og bildet for dette innlegget. Jeg har tatt den ene filmen, som er «gul», og den andre filmen, «blå», og så blander jeg de liksom sammen og får grønn. Elegant? Dristig? Ganske elementær kunnskap omkring fargelære egentlig. Vil jeg si noe med dette? Ikke noe politisk, i allefall.
Betegnelsen dristig er det nok dessverre vanskeligere å bruke om Jag är nyfiken – en film i gult. Nå til dags, vel å merke. For omlag en mannsalder siden var det betydelig mer kontrovers enn det en visning skaper i dag. Det var nakenscenene i noen grad som skapte tumultene i 1967, de fremstår som ganske uskyldige nå. I større grad var det vel unge Lenas noe frivole kjønnsliv som sådan som var problemet. En ung jentes seksualitet skulle ikke være som dette, så utadvendt og aktivt. Dette forsterkes av filmens form. Mye er lagt opp som innspilling av en dokumentar hvor Lena og regissør Sjöman intervjuer svensker om bl. a. klassedeling og likestilling mellom kjønnene. Søta bror fremstår vel omtrent så konservativ som man forventer i disse spørsmålene, og det er lett å forstå at en jente i Lenas posisjon, eller en film om henne, ville møte motbør. Jeg må si at jeg har en viss respekt for filmen som tidsbildedokumentar, og syns også metaelementene er relativt elegante. Men min generelle konklusjon er dessverre at filmen i dag er fryktelig kjedelig, og ikke veldig ulik enkelte av sine franske samtidige.
Ja, og så er det altså en del 1 og en del 2 – Jag är nyfiken – en film i blått. Den andre tilfører svært lite til den første, det er i grunnen mer av det samme bare sett fra andre vinkler. Så var de da også opprinnelig ment å skulle være én lang film.
Lena Nyman døde nylig, kun 66 år gammel. Hun var bl. a. også kjent for å ha spilt moren til Ronja Rövardotter i filmen av samme navn.