Jeg kjenner at det er litt urettferdig både overfor Hugos Tivoli og Carnival of Souls å knytte disse sammen i tittelen på denne posten. Fornøyelsesparken i filmen svarer vel snarere til noe ala Tusenfryd eller Hunderfossen Familiepark på våre hjemlige breddegrader. Samtidig tror jeg man skal se med veldig skjevt blikk for å få sistnevnte etablissementer til å bli en brøkdel så creepy som kulissene i filmen, så der syns jeg omreisende kjeledresskledte svensker gjør en betydelig bedre jobb. Men mer om tivoliet senere.
Filmen starter med bilkjøring, noe som ofte er en god ting. Det går imidlertid veldig galt for noen av de involverte da en bil blir presset utfor en bro og havner i elven. Flere timers omfattende søk i den grumsete og brede elven gir ingen resultater, før en av passasjerene uventet krabber i land på elvebredden. Mary Henry (Candace Hilligoss i hennes debut) er tilsynelatende i overraskende god form.
Minnene etter ulykken er imidlertid for plagsomme, og hun drar fra byen for å arbeide som organist i en kirke. Allerede på veien dit utsettes hun for uforklarlige opplevelser som virker å være knyttet til en nedlagt fornøyelsespark i området. Observante seere har på dette tidspunktet for lengst en mistanke om at Mary Henry ikke er helt i vater lengre. Spørsmålet er hva det er som er galt.
Carnival of Souls fikk en trang fødsel og en hard oppvekst før den oppnådde den status den har i dag. Regissør Herk Harvey fikk idéen til filmen etter å ha kjørt forbi den gedigne (og da nedlagte) Saltair Amusement Park utenfor Salt Lake City i Utah. Han ble fascinert av det gedigne og dekadente byggverket og tok nokså umiddelbart kontakt med manusforfatter John Clifford. Følgende oppdrag ble gitt: Skriv meg et manus, hvordan og om hva bestemmer du selv, men det bør ende opp med at døde mennesker danser i ballsalen på Saltair. Med manuset på plass, og det mikroskopiske budsjettet på 12 000 dollar, ble filmingen unnagjort på to-tre uker.
Det gikk ikke bra på kinoene. Filmen ble lansert som en double feature sammen med The Devil’s Messenger, og det typiske horrorpublikummet forsto ikke filmen i det hele tatt. Faktisk ble ikke filmen anerkjent som det den er, en psykologisk thriller i flere dimensjoner, før den fikk en velfortjent relansering i 1989. Nå fremstår den som ganske så unik på flere områder. Kulissene er en egen dimensjon i filmen og har kunstnerisk verdi i seg selv, Harvey og hans gjeng fikk nesten gratis tilgang til området og kunne boltre seg fritt. Med dette dokumenterte de også dette unike byggverket for ettertiden.
Criterion gjorde en kjempejobb med denne utgivelsen. Over to disker presenteres både kinoversjonen og regissørens forlengede versjon. I tillegg mengder med ekstramateriale, som; hele 45 minutter med scener som ikke ble med i filmen, intervjuer med regissør og skuespillere fra relanseringen i 1989, kommentarspor fra Harvey og Clifford samt bakgrunnsinfo om Saltair. Harvey fremstår for øvrig som en utrolig hyggelig fyr. Han døde i 1996, etter å ha fått oppleve endelig anerkjennelse for filmen sin.