Det begynte med Jeg synger alt nå, en tittel med tolkningsmuligheter. Men alt føltes ikke nok. For jeg kunne gjerne hørt – og sett – mer av dette.
Ganske rett før hadde jeg møtt Thomas igjen for første gang på over 17 år. Jeg var på K1, og det ble med det. I de siste årene har jeg ikke trodd at Kombene lenger var en greie. Og det har det jo heller ikke vært, 2019 var siste gang før nå i år.
Thomas og jeg klemte, håper og tror han syntes det var morsomt at jeg tok turen igjen. Selv er jeg glad for at jeg nå med god samvittighet kunne kombinere dette med besøk hos datter og hennes familie. Kanskje bor de fortsatt der også neste år. Trygge Tonje og Trivelige Tor-Andre var der også, samt Iversen som jeg også kjente igjen fra K1. Akkurat det var ikke gjensidig siden Iversen ikke var på K1. Merkelig.
Jeg hadde etter Jeg synger alt nå så lyst til å gi Thomas en skikkelig bjørneklem til, men jeg så ingen andre som gjorde det heller, så jeg tenkte det fikk være. Og at den første strakk seg helt til da.
Dette var fint Thomas, veldig fint. Ta det ut på veien. For det gjorde ingenting å ikke kjenne Skien.
The Hourglass Sanatorium
Jeg tenkte mye underveis her. Jeg har jo sett min andel surrealisme, mener jeg jo. For eksempel Jodorowsky. Jeg tenkte videre, at det gjør jeg ikke lenger av en grunn, fordi jeg har funnet ut at dette ikke er noe for meg. Og det tenkte jeg fortsatt på da filmen hadde rullet bittelitt. Men så bestemte jeg meg for, som man gjør, å bare gi etter og ikke tenke. Så mye. Men, det var jo mye jeg ikke forsto her. Treenigheten mellom hovedpersonen, gutten i matrosdress og frimerkealbumet. Der var det noe dypere tror jeg. Og tiden, hvordan den fungerte. Helt tidlig er det jo en scene der vår mann står i vinduet og ser seg selv ankomme på nytt, men den nyankomne gjør noen litt andre grep og forsvinner. Her trodde jeg at det kanskje holdt på å bli en tidsreisefilm. Som jeg liker godt. Men, nei, ikke helt tradisjonelt iallfall. Og innimellom var den også litt humoristisk i surrealismen? Monty Pythons mindre begavede tremenninger møter, om ikke Tarkovsky, men kanskje Parajanov eller noen.
Jeg endte opp med å like den veldig godt, den fikk 4/5 stjerner.
Do the Right Thing
Denne hadde jeg jo sett før, jeg tror det var den gangen da jeg bestemte meg for å se alle filmene på IMDb Top 250 og klarte det. Den gangen, antagelig ikke så langt unna K1 i tid, så synes jeg å huske at jeg syntes det var mye kjefting. For mye. Og at det var litt slitsomt.
Men dette gjensynet var utrolig positivt. Filmen har selvfølgelig mye mer å by på enn roping. Ikke minst er den dessverre stadig like aktuell, om ikke mer nå enn da den ble lagd.
4/5.
They Shall Not Grow Old
Denne hadde jeg også sett før, 10. mars 2019, så ikke så langt unna fem år der altså. Men jeg husket ikke at den var fullt så grusom. Veldig, veldig sterk antikrigsfilm. 4/5
Her kom det så en sekvens med spising, vi måtte ha mat, selv om jeg hadde forsynt meg av browniesene til Gry så ble det godt med pizza her. Tor-Andre ordnet med bestillingen, tusen takk!
Quizen var enkel (i form) og individuell. Velg deg en film du tror er på IMDb Top 250, og helst så langt ned på lista som mulig – du får poeng likt med plasseringen! Jeg la lystig i vei med The Searchers (eller var det Rio Bravo) og fikk 0 p med glans, den var der ikke (lengre). Ingen av de for den del. Espen Iversen vant selvsagt, etter et par sterke forslag og dermed en høy sum.
Manos – The Hands of Fate
I all verden. Siden markedsført av Thomas som potensielt tidenes dårligste film var det mange spente fjes i salen, mitt eget inkludert. Jeg hadde nemlig noen motkandidater redan.
Men altså, i all verden. For Torgo og resten var litt av en gjeng. Her føler jeg at det er vanskelig å begynne å liste opp hva som var dårlig fordi det kan bli vanskelig å skille det ene fra det andre, og vanskelig også å stoppe.
Men, når jeg gir stjerner/karakter til filmer så er det aldri på et søkt objektivt grunnlag. Veldig mye handler om hvor mye jeg kjeder meg. Og det gjorde jeg jo ikke her! Ikke i det hele tatt faktisk, jeg var bergtatt.
Jeg kan imidlertid se at det er rart når jeg gir denne 3/5, men det får nå stå sin prøve.
Swiss Army Man
Oppsummert vil jeg tippe at dette var festivalens publikumsfavoritt? Akkurat på riktig sted når det gjelder inntak av forskjellige medbraktheter også, så det hørtes ut som denne traff. Det gjorde den også hos meg, den står i hyllene hjemme, fortsatt i plast, merket i ryggen med «Dårlig samvittighet» så dette var på tide. Lord Voldemort, gå og legg deg, du var alltid sjanseløs. Fiser nå slanger, forresten?
4/5.
Tank Girl
Tradisjonen tro begynte det å bli nok her. Stolen var på dette stadiet umulig å forbedre, enda jeg hadde droppet å kjenne etter om jeg frøs og brettet teppet maksimalt under meg som en pute. Det var like vondt. Så jeg måtte opp å strekke på meg, tok sjansen på en dotur, kom tilbake og sto litt i døråpningen. Jeg fikk med fratrekk av nevnte dobesøk og generell uoppmerksomhet med meg ca en og en halv time, før han som jeg hadde ordnet meg skyss med måtte dra. Og jeg føler det var greit.
Jeg klarer dermed ikke å gi filmen stjerner, men jeg likte den.
Dette var etter det jeg forstod den første vinterkombe. Og det er nok ikke dumt det, altså. Det er sikkert akkurat den samme temperaturen der inne uansett årstid. Thomas mente vel at færrest folk har andre planer i januar/februar, og det er sikkert riktig. For langtveisreisende ser jeg at det kan være større sjanser for å bli rammet av en form for værutfordringer, men denne helgen gikk det helt supert.
Takk for i år!