- A Canterbury Tale. Kanskje P&Ps minst tilgjengelige.
- Arsenic and Old Lace. Cary Grant i en av sine mest kostelige roller.
- Double Indemnity. Diskutabelt beste noir.
- To Have and Have Not. « I’m hard to get, Steve. All you have to do is ask me.»
- The Chronicle History of King Henry the Fift with His Battell Fought at Agincourt in France. «We few, we happy few, we band of brothers».
- The Miracle of Morgan’s Creek. Jente våkner fyllesjuk og gravid i 1944, dette er Preston Sturges.
- Hail the Conquering Hero. To på rappen, de er omtrent like bra.
- Ivan The Terrible. Grandiost.
- Lifeboat. Minimalistisk.
- The Most Beautiful. Ensembledrama.
Criteriontitler for oktober
- Dazed and Confused
- The Four Feathers
- Harakiri
- Identification of a Woman
- Island of Lost Souls
- Kuroneko
- Leningrad Cowboys (Eclipse)
- Salò
Litt av en måned, dere.
Topp 10 fra 1945
- Les enfants du paradis. Marcel Carnés fantastiske kunstnerepos.
- The Spiral Staircase. Ah! Blind dame og seriemorder. Og selvfølgelig spiraltrapp.
- ‘I Know Where I’m Going!’ Såvisst gjorde hun det. Hun skulle til Roger Livesey!
- The Lost Weekend. Sterk sosialrealisme fra Wilder. Ray Milland er overbevisende fyllik.
- Spellbound. Ingrid og Alfred var on a roll på denne tiden!
- Mildred Pierce. Noir med kvinne i hovedrollen, sjelden kost.
- Brief Encounter. Finfin kjærlighetshistorie fra David Lean.
- Blithe Spirit. Strålende Margaret Rutherford!
- Fallen Angel. Sørg for å ha busspenger.
- Detour. Så slipper man også å haike.
Danser med hester
På slutten av 60-tallet var tiden definitivt over for westernfilmenes naive fremstilling av de amerikanske urinnvånerne. Selv om det også tidligere fantes unntak (f.eks Broken Arrow (1950)) så ble alle indianerroller tradisjonelt spilt av hvite skuespillere, de snakket gebrokkent engelsk og red i ring rundt vogntog. Kjempet de ikke mot hvite nybyggere så fordrev de tiden med å slåss mot andre stammer, stort sett med det mål for øye å røve til seg kvinner eller hester.
De mest åpenbare eksemplene på at synet på de innfødte hadde endret seg finner vi i filmer som Soldier Blue, Little Big Man og A Man Called Horse, alle tre betegnende nok fra 1970. Hver på sin måte og muligens med varierende hell, valgte disse å fortelle historien fra indianernes ståsted.
Historien i sistnevnte foregår i Amerikas barndom tidlig på 1800-tallet. Lord Morgan (Richard Harris) har tatt turen til den nye verden fra England for å jakte fugler, noe han etter en stund erkjenner er langt på vei det samme som å skyte dem hjemme. Imidlertid blir følget hans overfalt av siouxindianere og han blir tatt til fange. Indianerne har muligens aldri sett en hvit mann før, og vet ikke helt hvordan de skal behandle ham. I begynnelsen blir han derfor satt bort til en gammel kvinne som «hesten» hennes, han blir bundet sammen med hundene og får som jobb å bære ved og whatnot. Etter lengre tid med nedverdigelser får Morgan sin sjanse til å bevise at han er mann, og får sjansen til å bli opptatt i stammen. For å oppnå dette må han gjennomføre solritualet – en relativt drøy affære.
Richard Harris’ mest kjente westernrolle er nok muligens som English Bob i Unforgiven (1992), han var født for sent til å få med seg gullalderen i tillegg til at han jo var engelsk. Men hans innsats i f. eks. Major Dundee er forsåvidt upåklagelig. Harris var vel så kjent for sine eskapader utenfor lerretet, men han gjør seg slett ikke bort her. Oppsummert er A Man Called Horse jevnt over en god film med få kleine øyeblikk. Det er for en stor del indianere som bekler rollene, og svært mye av dialogen er sioux og uten undertekster, noe som var ganske dristig. På flere områder er denne en forløper for Kevin Costners Dances With Wolves.
De lagde oppfølgere også tidligere – Richard Harris kom tilbake i The Return of a Man Called Horse (1976) og Triumphs of a Man Called Horse (1983). Som for de fleste oppfølgere er også disse langt mer forglemmelig enn originalen.
Topp 10 fra 1946
- La belle et la bête. Denne er så imponerende på alle vis.
- The Big Sleep. Ikke mye å trekke her, stil og klasse over hele fjøla.
- A Matter of Life and Death. Frekk fargebruk, samt Roger Livesey…
- The Best Years of Our Lives. Strålende romantisk melodrama.
- My Darling Clementine. En av de aller beste om Wyatt Earp.
- Great Expectations. David Lean og Charles Dickens, ’nuff said.
- Notorious. Fortjener enda høyere rangering, det er dessverre ikke mulig.
- The Killers. Denne har klasse. Filmet mange ganger.
- It’s a Wonderful Life. Helt her nede? Tett år.
- Gilda. Are you decent?