filmantrop

Etter kun å ha sett to av Peter Medaks filmer, slår jeg fast at han synes allsidig. Denne er en kynisk og sarkastisk betraktning av den britiske overklassen, manifestert ved en ikonisk Peter O’Toole som den 14. jarlen av Gurney. Jarlen er riv ruskende gal og familien konspirerer for å få ham innlagt og overta eiendommen. Dette slår ikke godt an hos den godeste jarlen. Ikke i det hele tatt.
Det som vant filmen over for meg var de plutselige skiftninger fra «stiff upper lip»-dialog til nøye koreograferte sang- og dansescener, i tillegg til Alastair Sims fabelaktige biskop Bertie.

[IMDb]

Visste ikke helt vet hva jeg skulle forvente fra denne, min eneste kunnskap kom fra baksiden av coveret og det fortalte nesten ingenting. En ganske morsom åpningssekvens førte videre til en ung gutts strev for sitt første knull, og plutselig handlet alt om manndom og det som menn gjør under fiendtlig okkupasjon. Fin film.

[IMDb]

Tilbake på sporet på min odyssé av usette Criterionfilmer, bragte meg i kveld til en av Luis Buñuels mest berømte franske filmer. Jeg er ikke en stor fan av surrealistiske filmer, og heldigvis er ikke dette en av disse. Den er faktisk ganske bra. Vakkert fotografert og en delikat balanse av intriger, sensualitet og ganske mye mystikk. Ja, og komedie!

DVD-en inneholdt også et intervju med den franske manusforfatteren Jean-Claude Carrière, som også spiller presten i filmen. Carrière kjente Buñuel veldig godt, og forteller et par morsomme anekdoter om ham.
Det store spørsmålet: Hvem var det som virkelig gjorde det …?

[IMDb]

«Stor ståhei i Madonnagaten» var den andre filmen på dagens tidsplan. Dette viste seg å være morsommere enn «Playtime», uten sammenligning for øvrig. Filmen handler om sannsynligvis verdens dummeste, eller i det minste de mest uheldige kriminelle. Deres plan er å bryte seg inn i et kontor for å rane en safe, men bare det å nærme seg denne viser seg å være en nesten umulig oppgave.

Dette er Claudia Cardinales debut, hun gjør sine scener verdt å se. Også har vi Marcello Mastroianni som en av gjerningsmennene. Ikke den verste filmen hvis det ikke var for det faktum at italienske regissører, som sine franske kolleger, har en tendens til å tøye dialog inn i evigheten. Kom til poenget ! ;)

[IMDb]

Selv om Terry Jones’ intro er full av lovord, så slår dette ikke helt an hos meg. Dette gjelder i realiteten for alle Tatis filmer som jeg har sett – gagsene underholder meg ikke. Det finnes øyeblikk som er ganske perfekt komponert, slik sett kanskje i denne filmen mer enn i andre. Men det er ikke nok til å ikke gjøre det kjedelig.

[IMDb]