Stikkord: Criterion

Kategorier
Anmeldelser

Deux films de René Clair

René Clair både skrev og regisserte disse to filmene, som ble lansert med et drøyt halvt års mellomrom i 1931. Begge to er farsepregede komedier som har hatt stor innflytelse på filmer som kom etter. Le million var først ut, og den slapstickpregede komikken er lett å kjenne igjen hos f. eks. The Marx Brothers.

Og begge to er altså tidlig lydfilm, la meg presisere dét. Dette kan høres direkte på lydsporene, teknikken og ren slitasje gjør nok at dette aldri kan restaureres til det fulle. Men vi merker det også ellers, dialogen er egentlig holdt til et minimum og Clair valgte å gjøre begge to delvis til musikaler. Kanskje Le million mer enn sin etterfølger i så måte.

Historien i begge to handler i bunn og grunn om det samme. Fattigmann slår seg opp og fram, i allefall for en periode. I Millionen handler det om et vinnerlodd på avveie, der den unge lutfattige kunstneren blir offer for intrikate forviklinger før loddet finner tilbake til sin rette eier. Her var det en utskjelling jeg bet meg spesielt merke i – «Murderer! Artist!»
I À nous la liberté er det en fengselsfugl med et helt unikt forretningsmessig talent som slår seg opp til å bli en magnat innen grammofonindustrien, dette går bra inntil han blir innhentet av sin (tildels) mørke fortid. Denne filmen er spesielt kjent fordi den fikk produksjonsselskapet Tobis films til å saksøke Charlie Chaplins film Modern Times, da den kom ut noen år senere. Rett skal være rett, forviklingene rundt samlebåndet i Chaplins fabrikk er svært likt det som foregår i dens franske forgjenger. Men samlebåndskomikk, for å bruke en upassende beskrivelse, må nødvendigvis ha noen likhetstrekk. Og René Clair selv vridde seg nærmest av skam over søksmålet, han var en stor beundrer av Chaplin, og kunne knapt tenke seg noe verre enn å komme på kant med sin kollega. Hvilket han heller ikke gjorde, de to forble uberørt av striden mellom selskapene (som faktisk varte i mer enn ti år).
To viktige filmer med tanke på den innflytelse de har hatt, først og fremst er det dette de bringer med seg til oss i dag.

Kategorier
Anmeldelser

The Last Temptation of Christ (1988)

Denne filmen, selv om den i hovedtrekk fokuserer på nøyaktig samme tema som The King of Kings, velger seg en helt annen innfallsvinkel til historien.

Scorsese fokuserer i langt større grad på personen Jesus og hans sjelelige kvaler. Hvem er han, hvordan skal han kjempe, hvordan skal han forkynne sitt budskap? Han er usikker, han rives mellom krefter som vil ha åpen, væpnet motstand, og det motsatte som er ikke-vold og forkynnelse. Her er det ingen evangelietolkninger.

Judas (Harvey Keitel) fremstilles også fullstendig annerledes. Han er en kriger, en geriljasoldat mot den romerske styremakten. Han er ærlig, åpen, enkel og ikke den sleske profitøren vi presenteres for i bibelhistorien. Han presenteres først for oss som en leiemorder som har som oppdrag å drepe Jesus. Jesus’ jobb er å snekre kors til bruk i korsfestelsene som pågår en masse, og blir dermed oppfattet som en kollaboratør hos motstandsbevegelsen. Judas forsøker deretter i stedet å overtale Jesus til å bli med på laget. Men de er uenige om metodene.

Filmen er innom en del av de samme kjente begivenhetene som i DeMilles epos. Jesus helbreder f. eks. en blind i begge filmene. Men det er morsomt å observere at Bryllupet i Kanaan, der Jesus gjorde vin til vann er tatt med i denne, men ikke i filmen fra 1927. Her er det fest og spas.

Jeg likte denne svært godt. Spesielt har jeg tenkt mye på Jesus’ siste fristelse som kommer mens han henger på korset. Historien tok en flott vending der.

Jeg planlegger også å komme tilbake til flere filmer om temaet, feks The Passion of the Christ (Gibson, 2004), The Gospel According to St. Matthew (Pasolini, 1964) og hvorfor ikke Monty Python’s The Life of Brian? Følg med, følg med.

Kategorier
Blu-ray

Criteriontitler for juni

  • Black Moon (Malle, 1975)
  • Insignificance (Roeg, 1985)
  • Kiss Me Deadly (Aldrich, 1955)
  • The Makioka Sisters (Ichikawa, 1983)
  • Menschen am Sonntag (Siodmak&Ulmer, 1930)
  • Zazie dans le métro (Malle, 1960)
Kategorier
Anmeldelser

The King of Kings (1927)

Et fascinerende epos fra en av Hollywoods mest gigantomaniske regissører, Cecil B. DeMille. Jeg innrømmer gjerne at jeg lar meg fengsle av slike filmer – man lager rett og slett ikke filmer på denne måte lengre. Da ser jeg selvsagt bort fra selvfølgeligheter som at dette er stumfilm, jeg tenker først og fremst på scenografien. Kulissene er rett og slett imponerende, det samme er antallet statister.

Kongenes konge er altså Jesus fra Nasaret, en tittel han sarkastisk blir tildelt av sine romerske fangevoktere. Jeg regner med at de fleste kjenner denne historien, slik at jeg ikke risikerer altfor mange spoilere. Historien tar utgangspunkt i Jesus’ siste dager, fra perioden hvor han begynte å bli kjent blant Judeas ledere, fram til korsfestelsen og oppstandelsen. Filmen er svært tro mot evangeliene, og nesten hver eneste tekstplakat er signert med en bibelpassasje. Alle de kjente begivenheter er skildret, helbredelse av blinde, demonutdrivelse og gjenoppvekkingen av Lazarus fra de døde. Slutten av Jesu liv fra det siste måltid til han blir forrådt av Judas og dømt av Pilatus er naturlig nok viet stor plass (merker at jeg skriver som en trosbekjennelse her nå).

H.B. Warner i tittelrollen fremstår akkurat så from og mild og med den verdighet man kan forvente. Og akkurat de motsatte adjektiv er dermed passende for Judas (Joseph Schildkraut). På den måten er dette veldig svart/hvitt. Imponerende er det da at deMille valgte å presentere både filmens begynnelse og slutt i Technicolor. Filmen var for øvrig en heidundrende suksess, regissør deMille sørget for å få en rekke kirkeoverhoder til å velsigne filmen i forkant, noe som utvilsomt hjalp i forkynnelsen.

Kategorier
Anmeldelser

Jag är nyfiken – grön

Mange omtaler meg som vågal og visjonær. Et eksempel på dette ser dere her, i tittelen og bildet for dette innlegget. Jeg har tatt den ene filmen, som er «gul», og den andre filmen, «blå», og så blander jeg de liksom sammen og får grønn. Elegant? Dristig? Ganske elementær kunnskap omkring fargelære egentlig. Vil jeg si noe med dette? Ikke noe politisk, i allefall.

Betegnelsen dristig er det nok dessverre vanskeligere å bruke om Jag är nyfiken – en film i gult. Nå til dags, vel å merke. For omlag en mannsalder siden var det betydelig mer kontrovers enn det en visning skaper i dag. Det var nakenscenene i noen grad som skapte tumultene i 1967, de fremstår som ganske uskyldige nå. I større grad var det vel unge Lenas noe frivole kjønnsliv som sådan som var problemet. En ung jentes seksualitet skulle ikke være som dette, så utadvendt og aktivt. Dette forsterkes av filmens form. Mye er lagt opp som innspilling av en dokumentar hvor Lena og regissør Sjöman intervjuer svensker om bl. a. klassedeling og likestilling mellom kjønnene. Søta bror fremstår vel omtrent så konservativ som man forventer i disse spørsmålene, og det er lett å forstå at en jente i Lenas posisjon, eller en film om henne, ville møte motbør. Jeg må si at jeg har en viss respekt for filmen som tidsbildedokumentar, og syns også metaelementene er relativt elegante. Men min generelle konklusjon er dessverre at filmen i dag er fryktelig kjedelig, og ikke veldig ulik enkelte av sine franske samtidige.

Ja, og så er det altså en del 1 og en del 2 – Jag är nyfiken – en film i blått. Den andre tilfører svært lite til den første, det er i grunnen mer av det samme bare sett fra andre vinkler. Så var de da også opprinnelig ment å skulle være én lang film.

Lena Nyman døde nylig, kun 66 år gammel. Hun var bl. a. også kjent for å ha spilt moren til Ronja Rövardotter i filmen av samme navn.