En av de tingene jeg liker spesielt godt med DVD-produsenten Criterion, er at størrelsen på kolleksjonen etter hvert gjør det mulig å finne fram til fellestrekk og felles tema mellom filmer. En god del av dette er selvsagt tiltenkt fra Criterions side. De har blant annet utgitt store deler av enkelte regissørers filmografi. Men de går også på tvers, som i dette tilfellet med The Lower Depths.
Denne doble DVD-utgivelsen (foreløpig ikke på Blu-ray) inneholder to adapsjoner av Maksim Gorkijs roman fra 1902. De to verdenskjente regissørene Jean Renoir og Akira Kurosawa lagde med 21 års mellomrom hver sin tolkning av denne. Og det er to veldig forskjellige filmer.
Renoirs versjon, som var den første, ble satt noenlunde til samtidens Frankrike. Karakterene bærer imidlertid russiske navn. Historien det hele bygger på lemner ikke mye rom for glede, men Renoir klarer å bringe noe humor inn i dysterheten. Sort, javel, men likefullt humor. Det virker som om hovedpersonene i større grad er likeglad med sin skjebne enn i Kurosawas senere adapsjon, de tar hver dag som den kommer. Jean Renoir som spiller kanskje den mest sentrale karakteren, tyven Pepel, virker som om han like gjerne kunne hatt en annen skjebne eller bodd et annet sted enn i det forsofne herberget. Han er av forsonende legning, og selv om han havner i alvorlig trøbbel har han en egen evne til å komme ut av det med bena på jorden. Det er selvsagt tragiske ting som skjer også her, men de er stilt mer i bakgrunnen enn i Kurosawas versjon.
Kurosawa valgte Edo-perioden som ramme for denne historien, altså flere hundre år før Renoirs versjon utspilte seg. Noe han ofte vendte tilbake til i filmene sine var samfunnets utskudd, men aldri var det så dystert og håpløst som her. Vi befinner oss i slumstrøket nede i en slags kløft, og får en følelse av at byen er like ovenfor kanten. Vi besøker den aldri, men innimellom kommer landsbybefolkningen fram til kanten og ser ned på stakkarene under, som stort sett består av tiggere, prostituerte og syke. Stort sett oppholder vi oss i ett rom i denne filmen, der karakterene forsvinner ut den ene døra og entrer scenen på nytt gjennom en annen. Det hele kjennes derfor veldig ut som et teaterstykke, noe det også har vært adaptert som. Dette er veldig grimme saker, som det anbefales at man angriper med et godt stykke livsglede i reserve — det er ingen feelgood-film.
To svært så forskjellige varianter av samme roman er altså blant skattene man kan finne i Criterionkolleksjonen.
I åpningsscenen kommer en lastebil kjørende gjennom natten. Med ett må den stanse, det går en mann midt i veien. Det er en soldat som ønsker skyss til Le Havre. Jean (Jean Gabin) er desertør fra kolonialstyrkene og har følgelig behov for å stikke seg unna, og kanskje skaffe seg ny identitet. Le Havre fremstilles nesten utenomjordisk med sin tåke- og skyggebelagte havn. Karakterene han møter har også hemmeligheter, deriblant den unge og vakre Nelly (Michèle Morgan). Også hun drømmer om å flykte fra noe; fra fortiden, fra gaten og fra sin formynder.
