Etter så mye seriøsitet over så mange poster relatert til temaet om Jesus Kristus, er det vel både naturlig og nødvendig å avslutte dette med en liten spoof. Det var nok også bakgrunnen for at denne filmen i sin tid ble lagd, i hvertfall noe av forklaringen, det var og er fryktelig seriøst dette temaet og trenger å bli utfordret.
Og jeg kimser slett ikke av det faktum at denne fortellingen er svært viktig for mange mennesker. Denne filmen gjør heller ikke, etter mitt syn, narr av mange menneskers sterke Gudstro, men prøver tidvis kanskje på noe av det samme som Scorsese prøvde på nesten ti år senere. Nemlig å vise oss, gjennom den høyst fiktive Brian Cohens liv, hvor enkelt og tilfeldig det kunne være å bli det samlingspunktet som folk hadde behov for å lytte til. Og samtidig hvor vanskelig det kunne være å leve opp til dette. Og om man tror på Jesus eller ikke, så er det nok adskillige sannheter i måten samfunnet på den tiden beskrives for oss.
Men, hvis Pythonene lyktes med ovennevnte budskap var det nok en bieffekt av det de er best til – å skape ypperlig satire. Filmen ble imidlertid ikke oppfattet som kun satire av Statens Filmkontroll da filmen ble lansert i 1980. Den ble stanset på grunn av påstått blasfemi, noe som i ettertid neppe kan være de daværende medlemmers stolteste øyeblikk?
Jesus er bare med i små glimt av denne filmen. Helt i begynnelsen, hvor de tre vise menn går inn i feil hus før de finner fram til den berømte krybben i stallen. Etter et tidshopp på 33 år ser vi så Jesus tale til en gruppe mennesker fra toppen av Oljeberget (var det ikke dér?), men deretter er det bare Brians liv. Det må ha svært liten hensikt å begynne å ramse opp alle de best kjente scenene på nytt, det kan da neppe være noen igjen som ikke har sett denne nå. Men, min favorittkarakter, det må nok være Michael Palin som romeren med dårlig samvittighet og ansvar for korsfestingen. Hvis det da ikke er John Cleese som skal arrangere steining? Eller er det den absurde aliensekvensen… En fantastisk film er det i allefall.
Andre poster:
Mel Gibson går rett på sak. Dette er det siste døgnet i Jesus’ liv. Når filmen begynner er vi i Getsemanes hage, der Jesus søker støtte hos Gud i den fortvilte situasjonen han er i.
Gibson skal ha dét, filmen er annerledes enn andre filmer om Jesus. Blant annet fordi tidsrammen er mye kortere. Det er vanskelig å nullstille seg helt i forhold til denne historien, men jeg skulle tro at hvis noen som var fullstendig ukjent med fortellingen om Jesus skulle se denne, så ville de ikke skjønne hvilken person han var. Vi får ikke se de vanlige undrene utført. Det er noen flashbacks til episoder tidligere i livet, men de utdyper ikke legenden Jesus, knapt nok mennesket.
På den annen side kan jeg ikke la være å tenke at dette er en unødvendig fremstilling av Jesus’ siste timer. Fordi – vi presenteres egentlig ikke for noe som helst nytt her. Dette er ingen ny bibeltolkning. Gibson har sagt at han stort sett følger evangeliene. Noen få friheter har han tatt seg, som da Jesus møter sin mor Maria mens han bærer korset oppover Golgata. Ellers er filmen tro mot skriften. Det som er kjernen i filmen er å vise ufattelig mye mer vold og tortur enn det vi har sett i andre adapsjoner. Faktisk mer vold og tortur enn det man kan se i en gjennomsnittlig ny-horrorfilm som Saw eller Hostel. Og jeg ser ikke poenget med dette i det hele tatt. Det hele er så voldsomt at man kanskje blir nummen. Selv merket jeg at jeg ble lei, jeg ville at det skulle være over, men ikke på en «medlidende med Jesus»-måte, men på en «jeg skjønte poenget for 35 piskeslag siden»-måte. Når til og med lydmiksen forteller oss at blodet drypper eller at kjøttstykker løsner blir det overtydelig.
James Caviezel er glimrende i hovedrollen, men har egentlig svært lite å spille på. Men det samme gjelder i enda større grad for de andre skuespillerne. Jødene er bare udyr, Jesus’ nærmeste er bare triste. Det er faktisk kun en eneste som har en viss form for dualitet i sin tolkning, og det er Hristo Shopov som spiller romeren Pontius Pilatus. Er dette Gibsons håndsrekning til katolisismen?
Det er videre et dristig trekk å bruke arameisk og latin som språkene i filmen. Gibson fortalte at dette var gjort for å få fokus over på det visuelle i historien. Kanskje møtte han seg med dette i døren, da paradokset jo er at det vestlige publikummet ville måtte fokusere på undertekstene. Han så nok dette også selv, faktisk forteller han at undertekstene lenge var vurdert som unødvendige. Regien, bildene og skuespillernes uttrykk skulle fortelle nok. Greit, men vi kunne trengt noen andre bilder også.
Jeg har to ganger tidligere på denne bloggen vært innom temaet Jesus Kristus. The Gospel According to Matthew er Pier Paolo Pasolinis tilnærming til historien, og som det fremgår av tittelen er den basert på Matteusevangeliet.
Den Jesus som Pasolini presenterer for oss er fordømmende på grensen til det revolusjonære. Prester og Fariseere får passet sitt påskrevet, for å si det slik. Dette var nok neppe utilsiktet fra regissørens side, som selv var Marxist. Sånn sett har også denne filmen mye mer til felles med The Last Temptation of Christ (1988) enn The King of Kings (1927). Willem Dafoes Jesus gikk etter hvert til ganske ytterliggående handlinger for å få fram sine poeng, her går det mest på det verbale løs, men hensikten er den samme. Kontrasten til «milde Jesus, du som sagde» i The King of Kings blir slående.
Pasolini holder seg meget strengt, med kun et par avvik, til evangelieteksten. Så nært at den kunne tekstes til engelsk av en prest, og samtidig fikk den katolske kirkes godkjenning. Det eneste Pasolini reagerte negativt på i så måte var at ordet «St.» snek seg inn i tittelen. Den italienske originaltittelen lyder bare «i følge Matteus». Noe mer liberale er musikkvalgene, som spenner fra Bach til negro spirituals, blues og afrikanske rytmer.
Filmen er visuelt meget vakker, og jeg satt flere ganger og tenkte på hvilke supre tryner en del av skuespillerne hadde. Spesielt gjelder dette Enrique Irazoqui i hovedrollen, samt den unge Maria. Irazoqui var for øvrig spansk og ble dubbet til italiensk. Resten av skuespillerne var italienske og filmen ble også spilt inn der.
DVD-gjengivelsen er ikke direkte ille, men noe grumsete i de mørkeste scenene. Det er absolutt rom for en forbedring her, så vi må kunne håpe at noen forbarmer seg over denne filmen med en forbedret blu-ray. (EDIT: Hvilket nå har skjedd!)
Denne filmen, selv om den i hovedtrekk fokuserer på nøyaktig samme tema som The King of Kings, velger seg en helt annen innfallsvinkel til historien.
Scorsese fokuserer i langt større grad på personen Jesus og hans sjelelige kvaler. Hvem er han, hvordan skal han kjempe, hvordan skal han forkynne sitt budskap? Han er usikker, han rives mellom krefter som vil ha åpen, væpnet motstand, og det motsatte som er ikke-vold og forkynnelse. Her er det ingen evangelietolkninger.
Judas (Harvey Keitel) fremstilles også fullstendig annerledes. Han er en kriger, en geriljasoldat mot den romerske styremakten. Han er ærlig, åpen, enkel og ikke den sleske profitøren vi presenteres for i bibelhistorien. Han presenteres først for oss som en leiemorder som har som oppdrag å drepe Jesus. Jesus’ jobb er å snekre kors til bruk i korsfestelsene som pågår en masse, og blir dermed oppfattet som en kollaboratør hos motstandsbevegelsen. Judas forsøker deretter i stedet å overtale Jesus til å bli med på laget. Men de er uenige om metodene.
Filmen er innom en del av de samme kjente begivenhetene som i DeMilles epos. Jesus helbreder f. eks. en blind i begge filmene. Men det er morsomt å observere at Bryllupet i Kanaan, der Jesus gjorde vin til vann er tatt med i denne, men ikke i filmen fra 1927. Her er det fest og spas.
Jeg likte denne svært godt. Spesielt har jeg tenkt mye på Jesus’ siste fristelse som kommer mens han henger på korset. Historien tok en flott vending der.
Jeg planlegger også å komme tilbake til flere filmer om temaet, feks The Passion of the Christ (Gibson, 2004), The Gospel According to St. Matthew (Pasolini, 1964) og hvorfor ikke Monty Python’s The Life of Brian? Følg med, følg med.