Kategorier
Anmeldelser

The Sons of Katie Elder (1965)

I 1965 var gullalderen for westernfilmene langt på vei over. Dette betydde ikke at de som fortsatt ble produsert nødvendigvis var kjedelige repetisjoner av filmer man hadde sett før, snarere tvert om. Sergio Leone hadde allerede året før for fullt kommet på banen med Per un pugno di dollari (A Fistful of Dollars) og oppfølgeren kom året etter. Spaghettigenren var etablert. Også i moderlandet USA førte den nye trenden til nye uttrykk, representert ved regissører som Arthur Penn og Martin Ritt. Samtidig holdt mange av de gamle westernregissørene fortsatt koken.

Henry Hathaway regisserte sin første western allerede i 1932, og i 1965 var han rukket å bli 67 år og hadde hele 15 eksemplarer under salen. Selv om det er sjelden noen ramser opp den ene etter den andre av filmene hans i westernkanoner, så stod han f. eks. bak filmer som den svært gode Garden of Evil (1954) og How The West Was Won (1962), der han regisserte tre av sekvensene.

I The Sons of Katie Elder hadde han i utgangspunktet en svært takknemlig oppgave. Han fikk arbeide med å gjenforene John Wayne og Dean Martin, som hadde hatt en enorm suksess med Rio Bravo seks år tidligere. Og, det viser seg at Wayne og Martin fortsatt har kjemien inne.

Filmen åpner med at John Elder (Wayne) returnerer hjem til sin mors begravelse, bare for å finne at hjemgården er overtatt av en kynisk landbaron (James Gregory). Faren døde for noen år tilbake, og ingen av de fire sønnene er mors beste barn. Det at det dermed ikke kun handler om de gode mot de onde, er en av filmens styrker. Det er tydelig at flere av brødrene har en fortid som man ikke vil snakke høyt om, dette er karaktertrekk som ble perfeksjonert av regissører som Anthony Mann og Budd Boetticher. Det bygger seg relativt sakte opp mot sluttoppgjøret som vi vet må komme – avslutningen på filmen er på ingen måter revolusjonerende, men det er ikke selvsagt hvordan det går for alle involverte. Skuespillet er godkjent, ja, mer enn det spesielt fra James Gregory.

Filmen var et overraskende hyggelig bekjentskap som anbefales, ikke bare for elskere av genren.

Minneverdig scene: John Wayne drar George Kennedy med et hakkeskaft. Det er baseballtakter over slaget, og Kennedy blir liggende.  :-)

Kategorier
Lister

Topp 10 fra 1959


Haha, så mange bra filmer, dette er det beste året så langt!

  1. Rio Bravo. Denne westernfilmen har alt og mangler intet.
  2. The Human Condition (I). Kvintessensen av drama.
  3. Some Like It Hot. Nobody’s perfect. Men veldig nært!
  4. Floating Weeds. Sirk topper ikke melodramalisten for 1959.
  5. Fires on the Plain. Diskutabelt den grimmeste krigsfilmen.
  6. North by Northwest. Ofte er dette min favoritt Hitchcock.
  7. Anatomy of a Murder. Et gjensyn kan muligens flytte denne ytterligere opp.
  8. Imitation of Life. Melodrama med en underlig farget unge.
  9. The Human Condition (II). En av etter hvert flere trilogier som finner seg til rette på listene mine.
  10. Ben-Hur. They just don’t make ’em like this anymore.