Etter at andre verdenskrig var over, oppdaget man i et øst-tysk arkiv omlag seksti minutter med råfilm, fordelt på fire ruller. Dette viste seg raskt å være opptak fra ghettoen i Warszawa, gjort av nazistene selv i maidagene 1942. Filmen ble ansett som en viktig kilde for historikere som et autentisk bilde av forholdene.
Imidlertid, da man senere fant tilleggsmateriale og bortklipte scener, ble plutselig det hele betydelig mer komplisert. Grunnen var at disse klart viste at alt var nitidig iscenesatt.
Filmen om filmen, A Film Unfinished, presenterer for oss opptakene i sin helhet med klare henvisninger til de koreograferte delene.
Et ukritisk blikk på den opprinnelige filmen viser oss en ghetto fylt av kontraster. De bedrestilte jødene går i selskaper og nærmeste fråtser i overflod, alt mens de på fortauet utenfor skritter over likene av de fattige som har dødd av sult der de stod eller satt. Tilleggsopptakene viser oss tvangen dette ble gjennomført under, redselen i blikkene deres, mens de – naturlig nok – ikke iherdig protesterer mot maten og brennevinet.
Det kan spekuleres i årsakene til at filmen ble laget. Tysk innenrikspropaganda for å vise jødene som et klassedelt folk som behandler sine dårligstilte som dyr? Propaganda for å vise at jødene ble behandlet bra – av tyskerne – i ghettoen? Vi får nemlig ikke se overgrep utført av tyskere. De som sprer uro i gatebildet er de jødiske oppmennene oppnevnt av nazistene, de sistnevnte er knapt med i filmen.
Personlig tror jeg at dette er en dokumentasjon for senere tyske generasjoner av «et folk som engang var» – «dette er noe som ble kalt jøder, før det tredje riket befridde jorden for slike…»
Etter hvert blir vi også vitne til rituelle jødiske seremonier, alt filmet med den hensikt å vise at dette er umennesker som fortjener sin tiltenkte skjebne. Måten en omskjæring av et lite guttebarn blir fremstilt er kun egnet til å vekke avsky, selv med et så objektivt syn på den handlingen som overhode mulig.
I dokumentaren viser regissør Hersonski filmen for noen overlevende jøder, som på ingen måte kjenner seg igjen i måten ghettoen blir presentert på. Alt er manipulert for å sette jødene i dårlig lys – add insult to injury, som det heter på engelsk.
Jeg opplevde denne dokumentaren som uhyre sterk. På mange måter vel så sterkt som filmer fra konsentrasjonsleire, som vi jo har sett flere av. Så grusomt som vi vet det var i leirene – den kynismen og nitidige ydmykelsen som ligger bak disse «hverdagsscenene» blir nesten enda verre. Jeg anbefaler denne filmen sterkt, den kan enklest bestilles fra Amazon