Måned: juni 2011

Woodstockfestivalen ble arrangert i august 1969. Den har blitt stående som selve symbolet for alt det som var vellykket med Flower Power-bevegelsen. Festivalen samlet en halv million mennesker over fire dager til en eneste stor blanding av ymse dop, fri sex og god musikk.

Kun fire måneder etter Woodstock-festivalen skulle Altamont-konserten bli «Woodstock West», et fredelig farvel med 60-tallet, og en måte å ta med seg bevegelsen inn i et nytt tiår. Slik skulle det ikke gå. For det første hadde man problemer med planleggingen. Tanken var først å arrangere det hele i Golden Gate Park. Dette krasjet imidlertid med en fotballkamp som skulle foregå like i nærheten. En hastig reallokering ble forsøkt lagt til Sears Point Raceway, men der satte eieren seg på bakbeina over filmrettighetene. Ting begynte å haste. The Rolling Stones var allerede planlagt som selve headlineren og var veldig interesserte i å gjøre konserten. Det neste av organiseringen foregikk derfor også i deres regi. Kun to dager før konserten lyktes man endelig med å finne nytt sted, eieren av Altamont Speedway sa seg villig til å leie ut anlegget.

Dette hadde minst én hake. Man kunne ikke rigge ny scene på så kort tid, og den eksisterende var kun én meter høy. The Grateful Dead, som var en av de andre artistene, anbefalte derfor at man leide inn Hell’s Angels til å stå vakt foran scenen. The Dead hadde tidligere brukte englene uten problemer på et tidligere arrangement.

Som sagt, så gjort. Brødrene Maysles gjorde opptak under konserten og forberedelsene til denne, og selv med etterpåklokskapens briller omhyggelig lagt til side er det umulig å ikke oppfatte den uhyggelige stemningen som ligger over alt og alle. Nesten helt fra de første artistene går på, er det bråk og slåsskamper foran scenen. Når The Rolling Stones ankommer, blir Mick Jagger slått i ansiktet av en publikummer med det samme han er ute av helikopteret. Det er imidlertid ikke før de drar i gang sin tredje låt, Sympathy for the Devil, at bandet begynner å bli urolige. Jagger stopper låten og forsøker å roe ned gemyttene, «Just be cool down in the front there, don’t push around». De starter opp igjen, men under fremføringen av Under my Thumb skjer det tragiske. En av publikummerne, Meredith Hunter, blir stukket ned og drept av et Hell’s Angels-medlem. Angivelig skal Hunter ha vært på vei mot scenen, mistenkt for å volde skade på bandmedlemmene. Av opptakene ser vi at han faktisk har et våpen, en revolver. Skudd blir muligens avfyrt. I det neste bevitner vi at han blir stukket ned.

Konserten fortsatte. Bandet bevitnet urolighetene, men så ikke selve handlingen. Filmskaperne var heller ikke klar over at drapet var festet til film før en uke senere under redigeringen. Ytterligere tre mennesker ble drept under konserten, disse riktignok av ulykker. I stedet for å bringe Peace and Love inn i 70-tallet har Altamont Free Concert blitt stående som hendelsen som drepte Flower Power.

Hey! said my name is called disturbance
Ill shout and scream, I’ll kill the king, I’ll rail at all his servants
Well, what can a poor boy do
Except to sing for a rock n roll band

Gimme Shelter kommer høyt opp på min liste over tidenes beste konsertfilmer. Dessverre muligens ikke først og fremst på grunn av musikken til The Stones.